Jeg kom i ska­de for å kjø­pe Dag­bla­det i dag, tross Dag­bla­dets man­ge varier­te og iher­di­ge for­søk på å for­nær­me intel­li­gen­sen min (det er der­for jeg ikke kjø­per Dag­bla­det fast len­ger). Men Dag­bla­det er grei reise­lek­ty­re, de gan­ge­ne avi­sa inne­hol­der så mye inter­es­sant stoff at den ikke er lest ut i kassa­køen.  Den­ne gan­gen sto det f.eks. mye inter­es­sant om Neil Young og Arne Tre­holt. Men for­si­da og avi­sa var domi­nert av faren som tok livet av kone og tre barn, uten at det sto mer enn at akku­rat det had­de skjedd, og en god del om hvor­dan en rek­ke men­nes­ker føl­te det. Det sto med and­re ord ingen­ting inter­es­sant om dra­pet der. Man føler for trær­ne som gikk med på å pro­du­se­re de side­ne. Kun­ne de ikke vært brukt til noe menings­fylt?

Drap er sjel­dent. I Nor­ge er det få drap, draps­men­ne­ne (det er van­lig­vis menn) plei­er å kjen­ne offe­ret, og det drei­er seg van­lig­vis om for­ståe­li­ge ting: Makt, sin­ne, hevn. Men hva er moti­vet bak når en mann tar livet av kone og barn?

Jo, det har å gjø­re med at vi er skapt for å set­te liv til ver­den. Menn øns­ker å få spredt gene­ne sine så mye som mulig, og kvin­ner øns­ker å ta vare på de mulig­hetne de får, siden de ikke kan få så man­ge avkom som en mann kan. Kam­pen om kvin­ne­nes gunst varie­rer fra kul­tur til kul­tur. I vår rela­tivt beda­ge­li­ge kul­tur slåss vi sjel­den om dame­ne: Vi kan være tryg­ge på at bar­na våre vokser opp og får fle­re barn. Alt­så løn­ner det seg, i hvert fall i Nor­den, å være snill med kone og barn og and­re menn, selv poten­si­el­le riva­ler.

I and­re kul­tu­rer der­imot, er kam­pen om kvin­ne­ne har­de­re. De som slåss har­des får mest avkom,  både med kone og els­ker­in­ner, mens man­ge risi­ke­rer å dø uten avkom. Der­for tar menn i enkel­te kul­tu­rer svært sto­re sjan­ser for å få spredd gene­ne sine: Risi­ko­en er høy, men gevins­ten er stor. Poten­si­el­le riva­ler er en reel trus­sel og, kvin­ne­ne fore­trek­ker de ster­ke og sun­ne og mek­ti­ge men­ne­ne.

Taper man­nen makt, har han tapt alt, inklu­dert ret­ten til å for­me­re seg. Å behol­de and­res respekt er makt­på­lig­gen­de. I Nor­ge er ikke det­te vik­tig. VI har byt­tet ut ære med kos. Du må begå uhy­li­ge skjen­dig­he­ter her i lan­det før dame­ne skyr deg. Eller være stygg. Men du kan ikke kland­re and­re om du er stygg, så styg­ge menn er ikke far­li­ge.

De instink­te­ne som utlø­ses ved sja­lu­si, er dis­se:

1. Fryk­ten for at ens barn ikke er ens egne og at de føl­ge­lig er en bort­kas­tet inves­te­ring.
2. Fryk­ten for å tape ære.

Alt har med øko­no­mi å gjø­re: Livet er kort, og mulig­he­te­ne til å få spredd gene­ne er van­lig­vis få, der­som man ikke kla­rer å ska­pe sine egne sjan­ser. Utro koner og barn som ikke er ens egne redu­se­rer sjan­sen til å få spredd sine egne gener.

Når en far tar livet av kone og barn og seg selv er ikke det­te en natur­lig reak­sjon: Det er natur på vil­le vei­er. Sli­ke hand­lin­ger er ikke rasjo­nel­le, man­nen har ikke økt mulig­he­te­ne sine. Men det­te lig­ner på hand­lin­ger hvor han had­de økt mulig­he­te­ne sine. Tapet av kon­troll er klart: Kona har fun­net ny mann, det kan føl­ge­lig være tvil om unge­ne er hans egne, og om det­te er en god inves­te­ring i tid og ener­gi. Måten han hånd­te­rer det på er kata­stro­fal, natur­lig­vis. Kan­skje var det­te rasjo­nelt da vi var jege­re og sam­le­re på savan­nen i Afri­ka for hund­re tusen år siden. Det er ikke det nå, og man­nens hand­lin­ger kan klart kate­go­ri­se­res som sinns­syke. Men helt ufor­ståe­li­ge er de ikke.