Salongkommentatorer av ulike valører (@orjas,@leifern) er sjokkerte over at justisministeren er sjokkert over at Afghanistan-soldatene liker jobben sin.

Jeg er litt i det blå på hva sånne kommentatorer og politikere har rett til å velge å være rystet over. (Jeg har ledd hjertelig av Anne Enger Lahstein én gang. Det var da hun sa om Kaci Kullman Five at nå hadde hun vært rystet så mange ganger at nå måtte hun da snart være ferdigristet.

Jeg hengte meg litt opp i hva Elin Ørjasæter sier om at man må forvente av soldatene at de liker jobben sin. Men hva er egentlig jobben til soldatene?

Alle yrker inneholder elementer som de færreste liker. Jeg har i løpet av min yrkeskarriere gjort en hel masse ting jeg ikke har hatt lyst til å gjøre, delvis beordret av sjefen, delvis beordret av prosjektbeskrivelsen: For å få til dette, som jeg gjerne vil ha gjort, må jeg gjøre dette, som jeg ikke har lyst til men som ingen andre kan eller har tid til.

Så hvorfor blir folk soldater?

I gamle dager, minst av tre grunner:

  1. Av pliktfølelse, Man avtjener obligatorisk verneplikt av samme grunn som man går i kirka, får barn, stemmer ved valg, skaffer seg utdannelse, og følger lover og regler: Fordi det er slikt man gjør. Gjør man ikke dette, bryter samfunnet sammen.
  2. Av fedrelandskjærlighet fordi man frykter en ytre fiende.
  3. Fordi man er litt sprø.

Dette med å gjøre ting av pliktfølelse er litt ut. Fortsatt er vi mange som gjør ting fordi slikt gjør man da bare. Men i våre dager er det vanlig, i langt større grad, å velge selv hvilke ting man gjør fordi slikt gjør man da bare, og det å nekte å avtjene verneplikten er blitt en slags moderne variant av å avtjene verneplikten: Slikt gjør man da bare.

Å avtjene verneplikt fordi man ønsker å forsvare landet mot en reel trussel utenfra er blitt stadig mindre aktuelt siden 1992 og deromkring. Det er ingen militær trussel mot Norge for tida som folk flest tror på, og i den grad vi trues fra utlandet, er det antagelig mer rasjonelt å bekjempe disse trusleme med konkurranse innen vitenskap og handel heller enn med kanoner og gevær.

Hvilket etterlater oss med den tredje grunnen. Der hvor dreping er en motivasjon for å bli soldat, heller enn en beklagelig konsekvens.

Nå kan man forledes til å tro at det å drepe andre mennesker er noe mange kan ta lett på. Vi ser det jo på TV mange ganger om dagen at det å ta liv er noe hvem som helst kan bringes til dersom muligheten og motivet er der. Så enkelt er det ikke.

Under borgerkriken i USA fant man, når man undersøkte likene på slagmarken, at bare annenhvert gevær var blitt avfyrt. Og når folk skjøt, skjøt de over hodene. Soldatene likte ikke å drepe. De likte det faktisk ikke i det hele tatt. De unngikk det om de kunne, de aller fleste av dem. Moderne opplæring av soldater går blant annet ut på å overvinne medfødt og naturlig motstand mot å drepe.

Jeg er i tvende sinn om krigføringen i Afghanistan. Jeg vet jeg er mot den. Jeg er usikker på om den er i strid med folkeretten, og om vi har juridisk og moralsk hjemmel for å være der. Vi er visstnok invitert av … noen som har rett til sånt. Samnen med andre i NATO.

Men å ta liv … nei, jeg pleier heller min naturlige motstand mot å ta livet av folk enn å få endret den.

Uansett, Elin, du tar feil. Å like jobben sin som soldat behøver ikke ha noe med å like å ta livet av folk å gjøre. På den annen side har du rett når det gjelder det isolerte tilfellet Afghanistan: Det er ingen som blir soldat i Afghanistan av pliktfølelse eller fedrelandskjærlighet. Vi har ingen tradisjoner med det landet.  Hvis noen sier det, tror jeg dem ikke. Skal vi få slutt på Norges engasjement i Afghanistan er det antagelig nok å fjerne de som liker å drepe – det er neppe nok igjen til å sende noen nedover da. Bortsett fra at de bruker neppe ordentlige metoder (psykometriske tester) for å avdekke det.  Sukk.

 

🙂

Print Friendly, PDF & Email