Det er store kulturforskjeller i arbeidslivet mellom USA og Norden (det er forskjeller innad i Norden også, men USA er veldig forskjellig fra Norden på mange måter). Tross dette finnes det lite norsk forskning på ledelse av ordentlig vitenskapelig karakter, vi henter ting fra USA og håper det passer eller vi håper vi kan nok om kulturforskjellene til å tilpasse funnene til nordiske forhold.
Det er mye mindre nordisk forskning på ledelse enn det burde ha vært. Noen av oss forsøker å gjøre litt forskning selv, av og til, og enkelte av bemanningsbyråene er flinke til å gjøre undersøkelser, selv om de dessverre sjelden publiseres i vitenskapelige tidsskrifter. Her er et svensk firma som har gjort et studie for å finne ut noe jeg lenge har lurt på: Hva er forskjellen mellom ledere i offentlig og privat sektor?
Vi hører gjerne snakk om ledere i offentlig sektor omtalt som at de aldri hadde hatt en sjanse i næringslivet. Hvorfor ikke? Er de ikke flinke nok ledere? Vel, neppe. Det er måten de presenterer seg på som er problemet, ifølge denne svenske studien. Konklusjonen er uventet, for å si det sånn, men den gir mening.
Lederne i offentlig sektor er smartere enn lederne i privat sektor.
Lederne i privat sektor er flinkere til å skryte av seg selv enn lederne i offentlig sektor.
Å bli forfremmet er en egen evne som fascinerende nok i liten grad henger sammen med evne til å få gjort jobben. Klarer man først å levere greie resultater, er det måten man presenterer seg på heller enn hva man er i stand til å gjøre som avgjør om man blir forfremmet eller ikke. I Staten har imidlertid ansiennitet en del å si, derfor er evne til å vente på tur kanskje vel så viktig som evne til å velge riktig slips.
Skilnaden mellom ledere i privat och offentlig sektor
Norwegian