Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker

Boka er lånt, lest og nå også behø­rig levert til­ba­ke på Fet Folke­bi­blio­tek.

Agen­da­en i TV-seri­en var klar: Å avslø­re at men­nes­ker som har makt til å påvir­ke poli­ti­ke­re bru­ker meto­der og teori­er som ikke hol­der mål og er sterkt omdis­ku­tert blant tone­an­gi­ven­de inter­na­sjo­na­le fors­ke­re. I boka for­sø­ker de to å gå dype­re inn på enkelt-tema­er.

Jeg er redd jeg er litt enig med Hanne Haa­vind: Ordet «selv­føl­ge­lig» fore­kom­mer litt vel ofte. Det er en hel del ting som evo­lu­sjons­psy­ko­lo­ger har kom­met fram til som er tem­me­lig kon­tra­in­tui­tivt. Noe av poen­get med viten­skap er å kom­me fram til ting som ikke er selv­føl­ge­li­ge – i hvert fall ikke før fun­ne­ne er god­tatt og blitt tatt opp i kul­tu­ren. Viten­ska­pen er opp­tatt av hva som er sant, ikke hva som er inn­ly­sen­de, lett å for­stå, selv­sagt, natur­lig.

Boka bru­ker pro­sa, og som den nors­ke boka den er, mang­ler den etpar ting som ame­ri­kans­ke bøker av sam­me slag har:

1. Illust­ra­sjo­ner

2. Stikk­ord­re­gis­ter.

I det hele tatt synes jeg det er helt fan­tas­tisk at det går an å gi ut fag­bø­ker uten stikk­ord­re­gis­ter. Vil jeg slå opp noe i boka, så må jeg lete etter det.  Boka er, må vi tro, blitt til ved tekst­be­hand­ling av et eller annet slag, og selv et dår­lig stikk­ord­re­gis­ter er bed­re enn ikke­no.

Like­vel.

Jeg ble mest fasci­nert av avsnit­tet om barne­opp­dra­gel­se. Én ting er at jeg ikke før har sett såpass godt for­klart hvor­for det er umu­lig å vite om barn blir like sine for­eld­re på grunn av ned­ar­ve­de gener eller på grunn av opp­dra­gel­se. Men jeg synes de skjæ­rer litt ut her også – opp­dra­gel­se er så mangt, og selv om det ikke går an å opp­dra barn til å bli utad­vedn­te, var­me, ryd­di­ge, sta­bi­le og tole­ran­te – så inne­hol­der (god) opp­dra­gel­se også sto­re ele­men­ter av for­be­re­del­se på livet som voks­ne, og du kan skri­ve opp at i så hen­se­en­de er det avgjort slik at opp­dra­gel­se nyt­ter. Du kan ikke opp­dra barn til å bli som du vil, men du kan opp­dra barn slik at de kla­rer å gjø­re det mes­te ut av den de er.

Litt fort i svin­gen­de har det gått. Sik­kel­celle­ane­mi (side 243 i biblio­te­kets eksemp­lar) heter sigd­celle­ane­mi på norsk. Arv­bar­hets­fi­gu­rer (side 261 ibid.) heter arv­bar­hets­må­le­tall på norsk, og om det er for man­ge sta­vel­ser, vil­le jeg skre­vet om set­nin­ga.

Så er det omta­len av James Wat­son som men­te at han kun­ne for­me ethvert barn slik han vil­le, og der­ved bibrin­ger to myter på én gang:

1. I mel­lom­krigs­tida trod­de folk at alt bare var mil­jø.

2. Beha­vio­ris­ter mener at all atferd er lært.

Hva 1, angår, så stem­mer det over­ho­det ikke. Euge­nikk og rase­hy­gie­ne som var sto­re saker i mel­lom­krigs­tida (man bur­de erind­re at sær­lig Tysk­land had­de sær­lig effek­ti­ve nasjo­na­le stra­te­gi­er rundt det­te) var avgjort ikke resul­tat av at folk trod­de at men­nes­ker var ube­skrev­ne blad. Det John B. (Ikke James!) sier, er føl­gen­de:

Give me a dozen healt­hy infants, well-for­med, and my own spec­i­fied world to bring them up in and I’ll gua­rantee to take any one at ran­dom and tra­in him to become any type of spec­ia­list I might select – doc­tor, lawyer, artist, mer­chant-chief and, yes, even beg­gar-man and thief, regard­less of his talents, pen­chants, tenden­cies, abi­lities, voca­tions, and race of his ancest­ors. I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advo­ca­tes of the con­tra­ry and they have been doing it for many thou­sands of years.

Hva 2 angår, så stem­mer det hel­ler ikke.  For å gjø­re mid­del­al­de­ren mør­ke­re enn den var, er det kom­met en myte om at i mid­del­al­de­ren trod­de de at jor­da var flat. Det trod­de de ikke, Aris­to­te­les viss­te at jor­da var rund, og det gjor­de kirke­fed­re­ne også. På sam­me måte: Nei, i gam­le dager trod­de de ikke, og sær­lig ikke beha­vio­ris­te­ne, at men­nes­ker er et ube­skre­vet blad. Mer om det­te her. Det er kan­skje interesant å mer­ke seg at Richard Herrn­stein, den ene med­for­fat­te­ren av The Bell Cur­ve, tok sin dok­tor­grad under beha­vio­rist-høv­din­gen B.F. Skin­ner. Skin­ner beskyld­te ved et høve Herr­stein for å være for opti­mis­tisk på veg­ne av mil­jø­et.

Boka fyl­ler et gap. Jeg synes den er ryd­dig, over­sikt­lig, opp­ly­sen­de, men først og fremst fun­ge­rer den ikono­klas­tisk: Den viser at sto­re deler av det poli­tisk tone­na­gi­ven­de nors­ke fors­ker­mil­jø­et avvi­ser rele­vant og tung forsk­ning. Men jeg vil­le gjer­ne hatt mer.

Jeg vil­le gjer­ne hatt en skik­ke­lig for­kla­ring på arv/miljøproblematikken, med form­ler og alt. Et bil­de for­tel­ler mer enn tusen ord, det er ikke for ingen­ting at til­sva­ren­de ame­ri­kansk lit­te­ra­tur har illust­ra­sjo­ner og form­ler.

Jeg vil­le gjer­ne hatt en skik­ke­lig gjen­nom­gå­el­se av hva forsk­ning er: At forsk­nin­gens opp­ga­ve ikke er å ha svar, men å stil­le gode spørs­mål og der­et­ter å tes­te dem. Alt­for man­ge tror at «forsk­ning» bare er en av man­ge auto­ri­te­ter man kan vel­ge å for­hol­de seg til. Det blir vel­dig feil.

Men boka er god. Den gled rett ned hos meg, vel­skre­vet og med et aktivt og farge­rikt språk som den har. Den har vært kri­ti­sert for å være ustruk­tu­rert; jeg ser ikke det: For­fat­ter­ne har avgren­set dis­ku­sjo­nen sin til et knip­pe av områ­der og har brukt et kapi­tel på hver.

Eia. Harald og Ihle, Ole Mar­tin: Født sånn eller blitt sånn? Utro kvin­ner, sja­lu menn og hvor­for opp­dra­gel­se ikke vir­ker. Oslo: Gyl­den­dal Norsk For­lag. Lånt på Fet­sund folke­bi­blio­tek.

nb_NONorwegian