Boka er lånt, lest og nå også behørig levert tilbake på Fet Folkebibliotek.
Agendaen i TV-serien var klar: Å avsløre at mennesker som har makt til å påvirke politikere bruker metoder og teorier som ikke holder mål og er sterkt omdiskutert blant toneangivende internasjonale forskere. I boka forsøker de to å gå dypere inn på enkelt-temaer.
Jeg er redd jeg er litt enig med Hanne Haavind: Ordet «selvfølgelig» forekommer litt vel ofte. Det er en hel del ting som evolusjonspsykologer har kommet fram til som er temmelig kontraintuitivt. Noe av poenget med vitenskap er å komme fram til ting som ikke er selvfølgelige – i hvert fall ikke før funnene er godtatt og blitt tatt opp i kulturen. Vitenskapen er opptatt av hva som er sant, ikke hva som er innlysende, lett å forstå, selvsagt, naturlig.
Boka bruker prosa, og som den norske boka den er, mangler den etpar ting som amerikanske bøker av samme slag har:
1. Illustrasjoner
2. Stikkordregister.
I det hele tatt synes jeg det er helt fantastisk at det går an å gi ut fagbøker uten stikkordregister. Vil jeg slå opp noe i boka, så må jeg lete etter det. Boka er, må vi tro, blitt til ved tekstbehandling av et eller annet slag, og selv et dårlig stikkordregister er bedre enn ikkeno.
Likevel.
Jeg ble mest fascinert av avsnittet om barneoppdragelse. Én ting er at jeg ikke før har sett såpass godt forklart hvorfor det er umulig å vite om barn blir like sine foreldre på grunn av nedarvede gener eller på grunn av oppdragelse. Men jeg synes de skjærer litt ut her også – oppdragelse er så mangt, og selv om det ikke går an å oppdra barn til å bli utadvednte, varme, ryddige, stabile og tolerante – så inneholder (god) oppdragelse også store elementer av forberedelse på livet som voksne, og du kan skrive opp at i så henseende er det avgjort slik at oppdragelse nytter. Du kan ikke oppdra barn til å bli som du vil, men du kan oppdra barn slik at de klarer å gjøre det meste ut av den de er.
Litt fort i svingende har det gått. Sikkelcelleanemi (side 243 i bibliotekets eksemplar) heter sigdcelleanemi på norsk. Arvbarhetsfigurer (side 261 ibid.) heter arvbarhetsmåletall på norsk, og om det er for mange stavelser, ville jeg skrevet om setninga.
Så er det omtalen av James Watson som mente at han kunne forme ethvert barn slik han ville, og derved bibringer to myter på én gang:
1. I mellomkrigstida trodde folk at alt bare var miljø.
2. Behaviorister mener at all atferd er lært.
Hva 1, angår, så stemmer det overhodet ikke. Eugenikk og rasehygiene som var store saker i mellomkrigstida (man burde erindre at særlig Tyskland hadde særlig effektive nasjonale strategier rundt dette) var avgjort ikke resultat av at folk trodde at mennesker var ubeskrevne blad. Det John B. (Ikke James!) sier, er følgende:
Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I’ll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors. I am going beyond my facts and I admit it, but so have the advocates of the contrary and they have been doing it for many thousands of years.
Hva 2 angår, så stemmer det heller ikke. For å gjøre middelalderen mørkere enn den var, er det kommet en myte om at i middelalderen trodde de at jorda var flat. Det trodde de ikke, Aristoteles visste at jorda var rund, og det gjorde kirkefedrene også. På samme måte: Nei, i gamle dager trodde de ikke, og særlig ikke behavioristene, at mennesker er et ubeskrevet blad. Mer om dette her. Det er kanskje interesant å merke seg at Richard Herrnstein, den ene medforfatteren av The Bell Curve, tok sin doktorgrad under behaviorist-høvdingen B.F. Skinner. Skinner beskyldte ved et høve Herrstein for å være for optimistisk på vegne av miljøet.
Boka fyller et gap. Jeg synes den er ryddig, oversiktlig, opplysende, men først og fremst fungerer den ikonoklastisk: Den viser at store deler av det politisk tonenagivende norske forskermiljøet avviser relevant og tung forskning. Men jeg ville gjerne hatt mer.
Jeg ville gjerne hatt en skikkelig forklaring på arv/miljøproblematikken, med formler og alt. Et bilde forteller mer enn tusen ord, det er ikke for ingenting at tilsvarende amerikansk litteratur har illustrasjoner og formler.
Jeg ville gjerne hatt en skikkelig gjennomgåelse av hva forskning er: At forskningens oppgave ikke er å ha svar, men å stille gode spørsmål og deretter å teste dem. Altfor mange tror at «forskning» bare er en av mange autoriteter man kan velge å forholde seg til. Det blir veldig feil.
Men boka er god. Den gled rett ned hos meg, velskrevet og med et aktivt og fargerikt språk som den har. Den har vært kritisert for å være ustrukturert; jeg ser ikke det: Forfatterne har avgrenset diskusjonen sin til et knippe av områder og har brukt et kapitel på hver.
Eia. Harald og Ihle, Ole Martin: Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Lånt på Fetsund folkebibliotek.