Da jeg var sju-ti var det et vell av tegne­se­ri­er å vel­ge mel­lom.

• Lyn­vin­gen (Bat­man).
• Edder­kop­pen (Spi­der-man).
• Fan­to­met, Hel­ge­nen, James Bond, Tarzan, Korak.
• Super­mann, Super­boy, Super­girl, Gigant, Fan­tas­tis­ke Fire.
• Tem­po, Agent X9, Serie Spe­si­al.
• Fami­li­en Flint, Skipper‘n, Char­lie Chap­lin.
• Pio­ner, Western, Toma­hawk, Jonah Hex, Sølv­pi­len, Illust­rer­te klas­si­ke­re, Tup­pen, Lille­mor

… og man­ge fler. De kom ikke ut sam­ti­dig, alle sam­men; Men ald­ri har det kom­met ut fær­re seri­er sam­ti­dig enn nå.

Hvor er de blitt av?

Et blikk på tegne­se­rie­hyl­la i et super­mar­ked i våre dager er et trist syn. Tegne­se­rie­ne som kom­mer ut regel­mes­sig for tida er

• Fan­to­met
• Donald Duck
• Agent X9
• Tex Wil­ler

og det var det. I en sped peri­ode kom også Her­man Hed­ning og Spi­der-Man ut, men også de er gått inn. Spi­der-Man kom ut i Sve­ri­ge en stund men gikk inn i fjor. Ei lita stund kom det ut noen over­sat­te ita­li­ens­ke skrekk­tegne­sei­er på det obsku­re Westwind For­lag, og Kamp og Kom­man­do spår jeg blir ei døgn­flue selv om de bur­de ha nok å ta av.

Det var en slags renes­san­se på 90-tal­let, da Cap­pe­len og etpar and­re for­lag ga ut tegne­se­ri­er i sti­ve perm­er. Så ble det stilt. Tegen­se­ri­ekon­kur­ran­se­ne i avi­se­ne har ikke ført til mer enn to-tre kva­li­tets­te­gen­sie­ri­er på norsk. Alt er stripe­se­ri­er, ikke et vondt ord om dét, men album­se­ri­er leser ikke folk len­ger.

Hvor­for leser ikke unge­ne tegne­se­ri­er len­ger?

Sva­ret er TV. Akku­rat som i USA hvor tegne­se­ri­er er noe ner­der leser, Ame­ri­ka­ner­ne spør «Why Can’t John­ny Read?,» og spørs­må­let kom­mer til  å kom­me til Nor­ge også. Ola leser ikke, han ser på TV.

Tegne­se­rie­ne var min inn­falls­port til lit­te­ra­tu­ren. De var natur­lig­vis sett på som ukul­tur, biblio­te­ka­rer skrøt av at de ikke had­de tegne­se­ri­er, de ble dis­ku­tert på TV og det var ikke måte på. Det­te gjor­de natur­lig­vis tegne­se­rie­ne bare mer spen­nen­de. Jeg synes det er noe feil, jeg, når jeg må opp­ford­re unge­ne til å lese tegen­se­ri­er for at de skal lese dem, hel­ler enn at jeg må nek­te dem det.

Donald for­sø­ker så godt de kan – blant annet nyut­gir de de førs­te pock­et-bøke­ne for tida. Jeg har bladd litt i dem i butik­ken og inn­ser at sav­net skyl­des nos­tal­gi, ikke for­gan­gen kva­li­tet. Men for­dum­mel­sen er slå­en­de: Det er ikke len­ger tann­pir­ker­ne i de neo­lit­tis­ke hule­boer­nes mød­din­ger som opp­tar Donald, men søp­pel­dyn­ger. Noe av sjar­men ved å lese tegne­se­ri­er, og sær­lig Donald, var å kjen­ne igjen vans­ke­li­ge ord jeg had­de lært på sko­len. Sær­lig stas var det der­som jeg had­de lært ordet mel­lom to les­nin­ger av sam­me his­to­rie. Sånt skjer ikke len­ger – serie­ne skal være for de ikke helt opp­vak­te.

Jeg sav­ner ikke tegne­se­rie­ne som sådan. Etter å ha bladd gjen­nom over­lev­de tegne­se­ri­er fra søtti­tal­let på hyt­ta ser jeg at meste­par­ten av det som kom ut bare har nos­tal­gisk, ikke kul­tu­rell eller intel­lek­tu­ell inter­es­se. Plot­te­ne er for­ut­sig­ba­re, dia­lo­gen er dår­lig og rela­sjo­ne­ne mel­lom figu­re­ne lite tro­ver­di­ge.

Men du som noen av dem kun­ne ska­pe sen­se of won­der …   og lyst til å avan­se­re til å lese bøker. Sær­lig de bøke­ne som var nevnt i serie­ne.

Tegne­fil­me­ne som går på TV er ikke dår­li­ge­re, sånn sett, enn tegne­se­rie­ne. Men tegne­se­rie­ne kre­ver helt åpen­bart mer, når unge­ne vel­ger bort tegne­se­rie­ne. Ikke er det slik at de går fra tegne­film til bøker hel­ler (og slett ikke via tegne­se­ri­er).

Det er ikke bare nos­tal­gi. Jeg vil ha mind­re tegne­fil­mer på TV, og i hvert fall tegne­fil­mer med bed­re kva­li­tet (og bed­re norsk over­set­tel­se … grøss og gru). Og unger som leser tegne­se­ri­er igjen.