Hvordan kan jeg vite at TFT ikke virker?
Hvis man følger med litt i hvordan Mats Uldal har markedsført denne serien, het det inntil nylig at vi skulle få se Mari Maurstad bli kvitt røysksuget sitt. Etter at episoden ble vist, er markedsføringen fra Uldals side blitt endret til at vi fikk se at Mari Maurstad fikk redusert sceneskrekken sin. Og i dette lyset må vi nok se de 5000 han mener er blitt bedre ved å bruke metoden sin. Det må nok tas med ei klype salt.
Men hvordan får man undersøkt effekten av behandlingsmetoder uten at man må ta dem med en klype salt? Jo. det er derfor jeg hele tida har insistert på at fortreffeligheten til TFT må undersøkes vitenskapelig. Ikke fordi jeg har et prinsipp om at alt skal være vitenskapelig, men rett og slett fordi det er en den måten å gjøre det på hvor det i ettertid er vanskeligst å slå tvil om resultatene.
Vitenskap er ikke et sett med svar. Vitenskap er en måte å stille spørsmål hvor autoriteter ikke spiller noen rolle.
TFT har Mats Uldal som autoritet. Når han sier at han har kurert 5000, så tror TFT-tilhengerne på det, mens jeg spør hvordan kan han vite det? Sørsmålet er ikke retorisk. Jeg er faktisk interessert, og når han sier at han bare vet, så er ikke svaret godt nok. Jeg vil ha det undersøkt slik at verken hans eller min autoritet spiller noen rolle. Etter å ha diskutert en del med TFT-tilhengerne på Facebook-forumet til tilhengerne av TFT (http://www.facebook.com/pages/Følelser-og-fornuft/187871004565108), viser det seg at en av forskjellene mellom tilhengere og skeptikere er at tilhengere vet ikke riktig hva vitenskap er. Tilhengere og skeptikere har veldig forskjellig oppfatning av hva som er nødvendig å gjøre for å vite om noe virker eller ikke.
Hvorfor er det så viktig for skeptikerne at det er vitenskapelig? Jo, er det ikke avgjort vitenskapelig, så er det umulig å si noe sikkert om hva resultatet av undersøkelsen viser.
Til å begynne med må man utelukke at rapportert bedring ikke skyldes ting som har med terapeuten å gjøre. Man bør altså variere terapeutene.
Man må utelukke at bedring ikke har med pasientene å gjøre. Så man må plukke helt tilfeldige pasienter, men med omtrent tilsvarende bakgrunn. Man må ikke bare stole på at pasientene selv forteller at de er blitt bedre, men man må spørre arbeidsgivere, familie og venner også. Og man må spørre en stund etterpå, slik at forventningseffekter avtar.
Det som skal undersøkes er TFT. Den unike ingrediensen er bankingen, og påstanden om at det er noe spesielt med den. Så jeg ville delt pasientene i tre grupper: Med TFT-banking, med vilkårlig banking, og uten banking. Utover det, skal behandlerne gjøre det samme. Det bør være flere behandlinger, og behandlerne må ikke vite hvem som bruker TFT, og hvem som bruker vilkårlig banking. Altså må ikke de som behandler, selv vite om bankingen de bruker er TFT eller ikke.
Hva er grunnen til at det må være så vanskelig?
Jo, hundre års forskning viser at man må være så nøye dersom resultatene av undersøkelsene skal være til å stole på. Noe mindre enn dette, og man kan ikke være sikker på resltatene. Det er det andre poenget med vitenskap:
Vitenskap er en måte å avgjøre om observerte sammenhenger er tilfeldige eller lovmessige.
Dersom det er sant at 5000 pasienter er blitt bedre etter å ha banket med Mats Uldal og venner: Er dette sant? Og hvis dette er sant, skyldes det lovmessigheter (er det en grunn til det som det er mulig å finne?) eller er det tilfeldigheter?
I Uldas tilfelle, hvor det for meg ser ut til at det som virker (om noe) er det som Uldal har tatt fra løsningsorientert terapi, klient-sentrert terapi, systematisk desensitivisering og eksponeringsterapi.
Uldal benekter riktignok at det er det han gjør: Han påstår at han ikke bruker disse metodene, selv om det er åpenbart at han gjør det. Så en fjerde sammenligning kan være med terapeuter som bruker de metodene som Uldal bruker men som han nekter for at han bruker.
Uldal selv viser interessant forståelse for vitenskap:
Fra Mats Uldals Facebook-side:
Alle de tre menneskene vi følger i dagens episode av Følelser og fornuft har fått sine problemer av traumer de fikk i tidlig alder. Dette ser vi svært ofte og det er årsaken til at eksponeringstrening har store begrensninger som behandlingsmetode. Mange er blitt hjulpet av eksponeringstrening opp gjennom tidene men det er som kjent vanskelig å eksponere seg for sjokk man har opplevd for lenge siden.
Som vi lærte på studiet: Dersom man tror man har funnet årsaken til klientens problem, har man lurt seg selv. Alle pasienter har en lang historie, og det er helt umulig å vite hvilken del av pasientens historie som eventuelt er årsak til noe som er et problem her og nå. Så når man bruker eksponeringsterapi, gjør man ikke – som Uldal tror – eksponering mot det pasienten har opplevet. Man finner ut, sammen med pasienten, hva pasienten ikke får til nå, og trener pasienten i å overkomme frykten for dette. Noen traumatisk opplevelse som kanskje kan ha utløst det pasienten sliter med nå behandler man ikke. Den opplevelsen, hva den nå er, er historie. Uldals antipati mot eksponeringsterapi kan dog ha en bestemt årsak – at han helt åpenbart ikke vet hva det er.
Hadde Uldal vært utsatt for vitenskap, hadde han visst bedre enn å være så skråsikker på årsaken til problemene. Så sikker som Uldal er, er det ikke noe grunnlag for å være. Det vi kan være sikre på, er hva pasienten opplever her og nå – ikke hva som var årsaken til det.
Dernest, og her er poenget, må man regne ut effektstørrelsen. Effektstørrelsen er et mål på hvor effektiv en behandling er sammenlignet med kontrollbehandlingen – og kontrollbehandlingen bør ligne så mye som mulig på eksperimentbehandlingen, slik at man får grunnlag for å undersøke. En tekst som går i detalj på hvordan man gjør det er her.
Ei bok som oppsummerer effektstørrelser for en rekke metoder mot en rekke lidelser, er A Guide To Treatments That Work. Det er mulig å bla i det første kapittelet hvor det er en tabell over metoder og lidelser de er prøvet ut på. Hvor er TFT på lista? Vel, det finnes ingen studier som er gode nok. Så TFT er ikke med.
Så hva er galt med Uldals forslag om at han og jeg behandler ti pasienter hver og ser hvem som får best resultater?
Det er ingen kontroll over metoden. Det er ingen kontroll over resultatene. Resultatet vil bli sånn at tilhengerne av TFT kommer til å synes at Uldal har vunnet, og tilhengerne av tradisjonell terapi vil synes at jeg har vunnet. De som er nøytrale vil støtte den beste selgeren, og det er uten tvil Uldal.
Gi meg placebo-kontrollerte studier med effektstørrelse. Det er det jeg ber om. Inntil dette finnes, er det umulig å si om TFT virker eller ikke, og så lenge det er umulig å si. bruker vi metoder hvor effektstørrelsen er kjent.
Norwegian