TVNorge, Søndag 20. februar klokka 21:30 «Fornuft og følelser» Jeg har en gjesterolle som fornuftens røst i en forløyet verden.

Hvor­dan kan jeg vite at TFT ikke vir­ker?

Hvis man føl­ger med litt i hvor­dan Mats Uldal har mar­keds­ført den­ne seri­en, het det inn­til nylig at vi skul­le få se Mari Maur­stad bli kvitt røys­k­su­get sitt. Etter at epi­so­den ble vist, er mar­keds­fø­rin­gen fra Uldals side blitt end­ret til at vi fikk se at Mari Maur­stad fikk redu­sert scene­skrek­ken sin. Og i det­te lyset må vi nok se de 5000 han mener er blitt bed­re ved å bru­ke meto­den sin. Det må nok tas med ei kly­pe salt.

Men hvor­dan får man under­søkt effek­ten av behand­lings­me­to­der uten at man må ta dem med en kly­pe salt? Jo. det er der­for jeg hele tida har insis­tert på at for­tref­fe­lig­he­ten til TFT må under­sø­kes viten­ska­pe­lig. Ikke for­di jeg har et prin­sipp om at alt skal være viten­ska­pe­lig, men rett og slett for­di det er en den måten å gjø­re det på hvor det i etter­tid er vans­ke­ligst å slå tvil om resul­ta­te­ne.

Viten­skap er ikke et sett med svar. Viten­skap er en måte å stil­le spørs­mål hvor auto­ri­te­ter ikke spil­ler noen rol­le.

TFT har Mats Uldal som auto­ri­tet. Når han sier at han har kurert 5000, så tror TFT-til­hen­ger­ne på det, mens jeg spør hvor­dan kan han vite det? Sør­s­må­let er ikke reto­risk. Jeg er fak­tisk inter­es­sert, og når han sier at han bare vet, så er ikke sva­ret godt nok. Jeg vil ha det under­søkt slik at ver­ken hans eller min auto­ri­tet spil­ler noen rol­le. Etter å ha dis­ku­tert en del med TFT-til­hen­ger­ne på Face­bo­ok-foru­met til til­hen­ger­ne av TFT (http://www.facebook.com/pages/Følelser-og-fornuft/187871004565108), viser det seg at en av for­skjel­le­ne mel­lom til­hen­ge­re og skep­ti­ke­re er at til­hen­ge­re vet ikke rik­tig hva viten­skap er. Til­hen­ge­re og skep­ti­ke­re har vel­dig for­skjel­lig opp­fat­ning av hva som er nød­ven­dig å gjø­re for å vite om noe vir­ker eller ikke.

Hvor­for er det så vik­tig for skep­ti­ker­ne at det er viten­ska­pe­lig? Jo, er det ikke avgjort viten­ska­pe­lig, så er det umu­lig å si noe sik­kert om hva resul­ta­tet av under­sø­kel­sen viser.

Til å begyn­ne med må man ute­luk­ke at rap­por­tert bed­ring ikke skyl­des ting som har med tera­peu­ten å gjø­re. Man bør alt­så variere tera­peu­te­ne.

Man må ute­luk­ke at bed­ring ikke har med pasi­en­te­ne å gjø­re. Så man må pluk­ke helt til­fel­di­ge pasi­en­ter, men med omtrent til­sva­ren­de bak­grunn. Man må ikke bare sto­le på at pasi­en­te­ne selv for­tel­ler at de er blitt bed­re, men man må spør­re arbeids­gi­ve­re, fami­lie og ven­ner også. Og man må spør­re en stund etter­på, slik at for­vent­nings­ef­fek­ter avtar.

Det som skal under­sø­kes er TFT. Den uni­ke ingre­di­en­sen er ban­kin­gen, og påstan­den om at det er noe spe­si­elt med den. Så jeg vil­le delt pasi­en­te­ne i tre grup­per: Med TFT-ban­king, med vil­kår­lig ban­king, og uten ban­king. Utover det, skal behand­ler­ne gjø­re det sam­me. Det bør være fle­re behand­lin­ger, og behand­ler­ne må ikke vite hvem som bru­ker TFT, og hvem som bru­ker vil­kår­lig ban­king. Alt­så må ikke de som behand­ler, selv vite om ban­kin­gen de bru­ker er TFT eller ikke.

Hva er grun­nen til at det må være så vans­ke­lig?

Jo, hund­re års forsk­ning viser at man må være så nøye der­som resul­ta­te­ne av under­sø­kel­se­ne skal være til å sto­le på. Noe mind­re enn det­te, og man kan ikke være sik­ker på reslta­te­ne. Det er det and­re poen­get med viten­skap:

Viten­skap er en måte å avgjø­re om obser­ver­te sam­men­hen­ger er til­fel­di­ge eller lov­mes­si­ge.

Der­som det er sant at 5000 pasi­en­ter er blitt bed­re etter å ha ban­ket med Mats Uldal og ven­ner: Er det­te sant? Og hvis det­te er sant, skyl­des det lov­mes­sig­he­ter (er det en grunn til det som det er mulig å fin­ne?) eller er det til­fel­dig­he­ter?

I Uldas til­fel­le, hvor det for meg ser ut til at det som vir­ker (om noe) er det som Uldal har tatt fra løs­nings­ori­en­tert tera­pi, kli­ent-sen­trert tera­pi,  sys­te­ma­tisk desen­si­ti­vi­se­ring og eks­po­ne­rings­te­ra­pi.

Uldal benek­ter rik­tig­nok at det er det han gjør: Han påstår at han ikke bru­ker dis­se meto­de­ne, selv om det er åpen­bart at han gjør det. Så en fjer­de sam­men­lig­ning kan være med tera­peu­ter som bru­ker de meto­de­ne som Uldal bru­ker men som han nek­ter for at han bru­ker.

Uldal selv viser inter­es­sant for­stå­el­se for viten­skap:

Fra Mats Uldals Face­bo­ok-side:

Alle de tre men­nes­ke­ne vi føl­ger i dagens epi­so­de av Følel­ser og for­nuft har fått sine pro­ble­mer av trau­mer de fikk i tid­lig alder. Det­te ser vi svært ofte og det er årsa­ken til at eks­po­ne­rings­tre­ning har sto­re begrens­nin­ger som behand­lings­me­to­de. Man­ge er blitt hjul­pet av eks­po­ne­rings­tre­ning opp gjen­nom tide­ne men det er som kjent vans­ke­lig å eks­po­ne­re seg for sjokk man har opp­levd for len­ge siden.

Som vi lær­te på stu­di­et: Der­som man tror man har fun­net årsa­ken til kli­en­tens pro­blem, har man lurt seg selv. Alle pasi­en­ter har en lang his­to­rie, og det er helt umu­lig å vite hvil­ken del av pasi­en­tens his­to­rie som even­tu­elt er årsak til noe som er et pro­blem her og nå. Så når man bru­ker eks­po­ne­rings­te­ra­pi, gjør man ikke – som Uldal tror – eks­po­ne­ring mot det pasi­en­ten har opp­le­vet. Man fin­ner ut, sam­men med pasi­en­ten, hva pasi­en­ten ikke får til , og tre­ner pasi­en­ten i å over­kom­me fryk­ten for det­te. Noen trau­ma­tisk opp­le­vel­se som kan­skje kan ha utløst det pasi­en­ten sli­ter med nå behand­ler man ikke. Den opp­le­vel­sen, hva den nå er, er his­to­rie. Uldals anti­pati mot eks­po­ne­rings­te­ra­pi kan dog ha en bestemt årsak – at han helt åpen­bart ikke vet hva det er.

Had­de Uldal vært utsatt for viten­skap, had­de han visst bed­re enn å være så skrå­sik­ker på årsa­ken til pro­ble­me­ne. Så sik­ker som Uldal er, er det ikke noe grunn­lag for å være. Det vi kan være sik­re på, er hva pasi­en­ten opp­le­ver her og nå – ikke hva som var årsa­ken til det.

Der­nest, og her er poen­get, må man reg­ne ut effekt­stør­rel­sen. Effekt­stør­rel­sen er et mål på hvor effek­tiv en behand­ling er sam­men­lig­net med kon­troll­be­hand­lin­gen – og kon­troll­be­hand­lin­gen bør lig­ne så mye som mulig på eks­pe­ri­ment­be­hand­lin­gen, slik at man får grunn­lag for å under­sø­ke. En tekst som går i detalj på hvor­dan man gjør det er her.

Ei bok som opp­sum­me­rer effekt­stør­rel­ser for en rek­ke meto­der mot en rek­ke lidel­ser, er A Guide To Treat­ments That Work. Det er mulig å bla i det førs­te kapit­te­let hvor det er en tabell over meto­der og lidel­ser de er prø­vet ut på. Hvor er TFT på lis­ta? Vel, det fin­nes ingen stu­di­er som er gode nok. Så TFT er ikke med.

Så hva er galt med Uldals for­slag om at han og jeg behand­ler ti pasi­en­ter hver og ser hvem som får best resul­ta­ter?

Det er ingen kon­troll over meto­den. Det er ingen kon­troll over resul­ta­te­ne. Resul­ta­tet vil bli sånn at til­hen­ger­ne av TFT kom­mer til å synes at Uldal har vun­net, og til­hen­ger­ne av tra­di­sjo­nell tera­pi vil synes at jeg har vun­net. De som er nøy­tra­le vil støt­te den bes­te sel­ge­ren, og det er uten tvil Uldal.

Gi meg place­bo-kon­trol­ler­te stu­di­er med effekt­stør­rel­se. Det er det jeg ber om. Inn­til det­te fin­nes, er det umu­lig å si om TFT vir­ker eller ikke, og så len­ge det er umu­lig å si. bru­ker vi meto­der hvor effekt­stør­rel­sen er kjent.

 

nb_NONorwegian