Det som slår med med tankefeltterapeutene, etter å ha diskutert med dem både her og der og sett dem på TV, er hvor stort omfanget er av alt de ikke kan.
Som har vært gjentatt her til det kjedsommelige: Tankefeltterapi er gammel og ikke veldig god vin på nye flasker. Mats Uldal har tatt kjente teknikker fra psykologi, lagt til litt østlig mystikk, og påstår at det han har funnet opp er nyere og bedre enn alt annet, og at Norsk Psykologforening går baklengs inn i framtida når de ikke tror på det han kommer med. Tankefeltterapeutene på sin side mener at vi motstanderne er rå og hjerteløse når vi ikke slipper dem til.
Nå er jeg nødt til å være arrogant igjen. Problemet med de TFT-erne jeg har vært i diskusjon med, inkludert Mats Uldal, er at de ikke vet hva de snakker om.
Mats Uldal blir spurt om hvorfor ikke pasientene hans like gjerne kunne gått til psykolog. Han svarer at det er begrenset hva man kan få til med samtaler. Men psykologer bruker ikke bare samtaler. Hundre års psykologisk forskning, som Uldal åpenbart ikke kjenner til, omfatter teknikker som til forveksling ligner de Uldal bruker – samt andre teknikker som han åpenbart ikke har hørt om. Eller som han later som han ikke har hørt om.
Mats Uldal blir spurt om hva han mener om eksponeringsterapi (som er en metode han vitterlig bruker). Nei, det er for brutalt, sier han. Han mener også at dersom eksponeringsterapi hadde virket, så burde de pasientene han har tatt med til de situasjoner de har angst for, blitt bedre av det. Mats Uldal vet altså ikke hva eksponeringsterapi er. Eller han later som han ikke vet hva det er.
Hver gang noen kommer ut og tar TFT i forsvar, googler jeg navnet deres. Det er alltid en som selger TFT. Bakgrunnen deres er gjerne en lang, traumatisk historie, gjerne i psykiatrien, som endte med at de ble behandlet med TFT og følte seg bedre. Deretter vil de ut og redde resten av verden slik de selv ble reddet. Litt som teknologer som får en burnout, oppdager de myke sidene ved livet, og så vil bli sosionomer eller i det minste begynne å jobbe i personal.
Skal man behandle mennesker, så skal man gidde å ta den utdannelsen som er nødvendig – og den utdannelsen er ikke ei kort innføring i TFT. Dette ser vi tydelig demonstrert på programmet – dvs. vi av oss som har den faglige kompetansen som TFT-tilhengerne åpenbart ikke har nok etikk til å tilegne seg.
Nå hindrer etikk meg i å være mer spesifikk – men flere av de som ble behandlet med TFT i TV-serien så langt sliter helt åpenbart ikke bare med det de kom til Uldal med. Flere andre har kommentert dette, også den andre psykologen som er blitt intervjuet i serien. Det er ganske skummelt at TFT-tilhengerne helt åpenbart tror at terapi er å behandle pasienter for det problemet de presenterer for terapeuten, Terapi er mye mer enn det – og selv om man åpenbart skal ha så mye respekt for pasienten at man begynner med det pasienten forteller deg er mest problematisk, så skal man ikke stoppe der – og man skal heller ikke begynne behandlingen før man kjenner pasienten atskillig bedre.
Det handler om å ha respekt for faget, for kunnskapen, og for pasienten. Jeg opplever veldig sterkt at dette mangler TFT-tilhengerne.
Norwegian