Jeg er blitt spurt om jeg mener at kan­di­da­ter til stil­lin­ger bør intel­li­gens­tes­tes. Det kor­te sva­ret på det­te spørs­må­let er ja. Det lan­ge sva­ret orker jeg ikke å skri­ve, men her er et mel­lom­langt svar. Det begyn­ner med ja, men …

Ja, men intel­li­gens er ikke det enes­te man skal tes­te for. Det er en lang his­to­rie bak det­te.

I 1986 vis­te to ame­ri­kans­ke fors­ke­re (Hun­ter & Schmidt) at der­som man bru­ker intel­li­gens­tes­ting – og bare det – som kri­te­ri­um ved anset­tel­se av offent­li­ge tje­neste­menn i USA, vil man spa­re 500 mil­lio­ner 2010-dol­lar for hvert år dis­se men­nes­ke­ne var i arbeid. Der­som de da had­de sine stil­lin­ger i syv år, som er gjen­nom­snitt­lig leng­de folk var i sam­me jobb den­gang, vil­le sta­ten spa­re 3 500 mil­lio­ner dol­lar på de men­nes­ke­ne som ble ansatt det året. Du kan si hva du vil om at intel­li­gens­tes­ting har en tra­gisk his­to­rie. Men det er mye som har en tra­gisk his­to­rie. Og du kan byg­ge vel­dig mye vei­er, sko­ler og syke­hus for 3500 mil­lio­ner dol­lar.

Vide­re er det en hel mas­se forsk­ning på hvor­dan man fin­ner ut hvil­ke egen­ska­per som trengs for å kla­re seg i en stil­ling. Intel­li­gens er stort sett vik­tigst. I prak­sis enda vik­ti­ge­re: De smar­tes­te men­nes­ke­ne er jevnt over de som best for­står om de kan kla­re en stil­ling. Ikke alle, natur­lig­vis, svært intel­li­gen­te men­nes­ker med feil selv­bil­de kan være ei eks­tra stor utford­ring – men alt i alt er det slik at de fles­te som er smar­te, fak­tisk er smar­te.

Det er også slik at stil­lin­ger kre­ver for­skjel­lig grad av intel­li­gens. Fors­ker­ne er ikke helt eni­ge her, men stort sett er det slik at blir du ansatt i ei stil­ling som du ikke er smart nok for, så går det galt. Stres­set du vil opp­le­ve på jobb vil gå ut over deg og fami­li­en, og du vil anta­ge­lig mis­te job­ben etter­hvert. Har du ei stil­ling som du er for smart for, så kje­der du deg – i teori­en. I prak­sis er det gjer­ne slik at er du for smart for ei stil­ling, så gjør du stil­lin­ga smart nok for deg. Det er noen unn­tak: Sel­ge­re bør ikke all­tid være for intel­li­gen­te. Lede­re bør ikke være mye smar­te­re enn dem som de skal lede. I det hele tatt er det mas­se kunn­skap som kan kom­me til and­ven­del­se.

Det er alt­så ikke slik at noen mener at det skal være minste­krav for intel­li­gens i en jobb. Men det er all­tid slik at av de søker­ne som kva­li­fi­se­rer til ei stil­ling, så vil den som skå­rer høy­est på IQ være den best egne­de. Hvor­dan vet man hvor­dan de ellers er egnet? Jo, men sjek­ker CV, man sjek­ker refe­ran­ser, man inter­vju­er dem om ting som tes­ter ikke kan sva­re bed­re på.

Det vir­ker som om enkel­te tror at det jeg har tenkt å gjø­re, er

1. Tes­te intel­li­gen­sen til alle i Nor­ge og leg­ge dem på ei fjøl etter hvem som er smar­test, nest smar­test, tred­je smar­test, etc
2. Ran­ge­re alle job­be­ne i Nor­ge etter hvil­ken som er best, nest best, tred­je best, etc
3. Gi den bes­te job­ben til den som skå­rer høy­est, den nest bes­te job­ben til den som skå­rer nest høy­est, etc

Det vill­le jo ikke vært så smart. Sær­lig siden det nød­ven­dig­vis er svært indi­vi­du­elt hva som er den bes­te job­ben i Nor­ge. Men det vil­le vært smart, i enhver jobb­sø­ker­si­tua­sjon, å vite hvem som er smar­test av de som ellers er egnet til stil­lin­gen.

Folk skal ikke ha job­ber de mis­tri­ves i, som er for vans­ke­li­ge for dem, eller for let­te for dem.

Men hva gjør man da med de som skå­rer så lavt at de kan­skje ikke pas­ser til noen job­ber?

Dem er det alt man­ge av. De job­be­ne som pas­ser for ufag­lær­te er det sta­dig fær­re av. Intel­li­gens­test eller ei, er du ikke smart nok for ei stil­ling så får du den ikke – eller, hvis du får den, så kla­rer du den ikke over tid. Så hva er løs­nin­ga?

Løs­nin­ga er naturl­gi­v­is å gå til ei sam­let nasjo­nal stra­te­gi for å desig­ne arbeid slik at man ikke tren­ger å være svært intel­li­gent for å utfø­re dem. En god del stil­lin­ger er for eksem­pel for vans­ke­li­ge for man­ge for­di de kre­ver data­kunn­ska­per. Men i man­ge sam­men­hen­ger kom­mer kra­vet til data­kunn­ska­per av at soft­waren er vans­ke­li­ge­re å bru­ke enn det som er nød­ven­dig. Arbeids­gi­ve­re har ikke inter­es­se i å rede­sig­ne soft­ware for at fle­re skal kun­ne bru­ke den, men det er i nasjo­nens inter­es­se.

Man kan ikke stik­ke hodet under vin­gen som strut­sen og late som at pro­ble­met ikke eksis­te­rer. Hel­ler inn­se at vi har en hel mas­se kunn­skap som kun­ne skapt et mer humant arbeids­mar­ked, og så gjø­re noe med det.