Jeg er blitt spurt om jeg mener at kandidater til stillinger bør intelligenstestes. Det korte svaret på dette spørsmålet er ja. Det lange svaret orker jeg ikke å skrive, men her er et mellomlangt svar. Det begynner med ja, men …

Ja, men intelligens er ikke det eneste man skal teste for. Det er en lang historie bak dette.

I 1986 viste to amerikanske forskere (Hunter & Schmidt) at dersom man bruker intelligenstesting – og bare det – som kriterium ved ansettelse av offentlige tjenestemenn i USA, vil man spare 500 millioner 2010-dollar for hvert år disse menneskene var i arbeid. Dersom de da hadde sine stillinger i syv år, som er gjennomsnittlig lengde folk var i samme jobb dengang, ville staten spare 3 500 millioner dollar på de menneskene som ble ansatt det året. Du kan si hva du vil om at intelligenstesting har en tragisk historie. Men det er mye som har en tragisk historie. Og du kan bygge veldig mye veier, skoler og sykehus for 3500 millioner dollar.

Videre er det en hel masse forskning på hvordan man finner ut hvilke egenskaper som trengs for å klare seg i en stilling. Intelligens er stort sett viktigst. I praksis enda viktigere: De smarteste menneskene er jevnt over de som best forstår om de kan klare en stilling. Ikke alle, naturligvis, svært intelligente mennesker med feil selvbilde kan være ei ekstra stor utfordring – men alt i alt er det slik at de fleste som er smarte, faktisk er smarte.

Det er også slik at stillinger krever forskjellig grad av intelligens. Forskerne er ikke helt enige her, men stort sett er det slik at blir du ansatt i ei stilling som du ikke er smart nok for, så går det galt. Stresset du vil oppleve på jobb vil gå ut over deg og familien, og du vil antagelig miste jobben etterhvert. Har du ei stilling som du er for smart for, så kjeder du deg – i teorien. I praksis er det gjerne slik at er du for smart for ei stilling, så gjør du stillinga smart nok for deg. Det er noen unntak: Selgere bør ikke alltid være for intelligente. Ledere bør ikke være mye smartere enn dem som de skal lede. I det hele tatt er det masse kunnskap som kan komme til andvendelse.

Det er altså ikke slik at noen mener at det skal være minstekrav for intelligens i en jobb. Men det er alltid slik at av de søkerne som kvalifiserer til ei stilling, så vil den som skårer høyest på IQ være den best egnede. Hvordan vet man hvordan de ellers er egnet? Jo, men sjekker CV, man sjekker referanser, man intervjuer dem om ting som tester ikke kan svare bedre på.

Det virker som om enkelte tror at det jeg har tenkt å gjøre, er

  1. Teste intelligensen til alle i Norge og legge dem på ei fjøl etter hvem som er smartest, nest smartest, tredje smartest, etc
  2. Rangere alle jobbene i Norge etter hvilken som er best, nest best, tredje best, etc
  3. Gi den beste jobben til den som skårer høyest, den nest beste jobben til den som skårer nest høyest, etc

Det villle jo ikke vært så smart. Særlig siden det nødvendigvis er svært individuelt hva som er den beste jobben i Norge. Men det ville vært smart, i enhver jobbsøkersituasjon, å vite hvem som er smartest av de som ellers er egnet til stillingen.

Folk skal ikke ha jobber de mistrives i, som er for vanskelige for dem, eller for lette for dem.

Men hva gjør man da med de som skårer så lavt at de kanskje ikke passer til noen jobber?

Dem er det alt mange av. De jobbene som passer for ufaglærte er det stadig færre av. Intelligenstest eller ei, er du ikke smart nok for ei stilling så får du den ikke – eller, hvis du får den, så klarer du den ikke over tid. Så hva er løsninga?

Løsninga er naturlgivis å gå til ei samlet nasjonal strategi for å designe arbeid slik at man ikke trenger å være svært intelligent for å utføre dem. En god del stillinger er for eksempel for vanskelige for mange fordi de krever datakunnskaper. Men i mange sammenhenger kommer kravet til datakunnskaper av at softwaren er vanskeligere å bruke enn det som er nødvendig. Arbeidsgivere har ikke interesse i å redesigne software for at flere skal kunne bruke den, men det er i nasjonens interesse.

Man kan ikke stikke hodet under vingen som strutsen og late som at problemet ikke eksisterer. Heller innse at vi har en hel masse kunnskap som kunne skapt et mer humant arbeidsmarked, og så gjøre noe med det.

🙂

Print Friendly, PDF & Email