Anders Behring Brei­vik har, iføl­ge de tab­lo­i­de medi­er, fått dia­gno­sen para­no­id schi­zo­fren. Det­te synes jeg og fle­re and­re psy­ko­lo­ger er under­lig, i og med at han ikke hal­lu­si­ne­rer og mang­ler endel ande sym­pto­mer. Psy­ko­tisk, kan­skje; schi­zo­fren, tvil­somt. Et annet og like inter­es­sant spørs­mål er det­te: Er han gal?

Norsk Psy­ko­log­for­enings pre­si­dent Tor Levin Hof­gaard insis­te­rer på at psy­ko­tisk ikke er det sam­me som gal. Det­te er hans stå­sted, og han begrun­ner det med at

• Det fin­nes man­ge psy­ko­tis­ke som ikke kan beteg­nes som gale.
• Ordet gal er stig­ma­ti­se­ren­de på den­ne grup­pa.

Der­som man har det slik at man til­freds­stil­ler kra­ve­ne til dia­gno­sen psy­ko­tisk, har man det rime­lig­vis ikke lett. Ver­den er et skum­melt og ufor­ut­sig­bart sted, man må leve med and­re men­nes­kers angst og usik­ker­het nett­opp på grunn av dia­gno­sen, og man må slåss mot NAV. I til­legg risi­ke­rer man å bli kalt gal. Og når jeg sier psy­ko­ti­ker, så mener jeg per­son med dia­gno­sen psy­ko­tisk. Folk har ikke en psy­ko­se inni seg som gjør dem psy­ko­tis­ke.

Men folk har blitt kalt gale i hundre­tu­sen­vis av år. Ordet gal slen­ger man fra seg i vel­dig man­ge sam­men­h­ger. Hit­ler var gal. Sta­lin var gal. Geor­ge W. Bush er gal. Nabo­en, han er gæern, han. Det er en rek­ke poli­ti­ke­re også. Jeg sjøl av og til, også. Vill og gal. Psy­ko­tisk, der­imot. Der har du et ord.

Ordet er fun­net på av eks­per­ter. Det er ikke brukt i dag­lig­ta­len. Vel er nabo­en gal, men psy­ko­tisk? Bru­ker man ordet psy­ko­tisk, da mener man noe med det. Da kød­der man ikke.

Pyko­lo­ger øns­ker å skil­le mel­lom gal og psy­ko­tisk for­di gale men­nes­ker gene­relt anses som far­li­ge (Bush? Nabo­en? En sjøl? Gjer­ne karak­te­ri­sert som gale, i pas­sen­de sam­men­hen­ger. Men far­li­ge?)

Spør du en psy­ko­log om Hit­ler, Sta­lin eller Bush er gale, vil psy­ko­lo­gen sann­syn­lig­vis sva­re at nei, det var de ikke, for­di de var ikke psy­ko­tis­ke, og der­med rasjo­nel­le. Folk rea­ge­rer så ymse på sva­ret, men å ris­te på hodet over vir­ke­lig­hets­fjer­ne psy­ko­lo­ger er ikke uvan­lig i sån­ne sam­men­hen­ger. Men psy­ko­lo­ger er ikke eni­ge med seg selv om psy­ko­tisk er det sam­me som gal. Og uan­sett vil de hol­de seg unna beteg­nel­sen gal for­di den er vel­dig følel­ses­ladd. Vi kal­ler folk gale når de gjør rare og ufor­ståe­li­ge ting, og helst hvis de rare og ufor­ståe­li­ge tin­ge­ne også er far­li­ge. Men slett ikke all­tid.

Psy­ko­tisk er så mangt. Noen få psy­ko­tis­ke er livs­far­li­ge. De aller fles­te er ikke far­li­ge­re enn det som er nor­malt, og det er slett ikke mye. De kan være slit­som­me, men de er ikke ale­ne om dét.

Om Anders Behring Brei­vik er psy­ko­tisk er vans­ke­lig å si. Han har fått en dia­gno­se som tyde­lig­gjør at to vel­dig flin­ke psy­kia­tre mener at han er psy­ko­tisk. At han også er far­lig har ikke bare med psy­ko­se å gjø­re.

Betyr det at hans poli­tis­ke menin­ger også er gale? Nei, ikke nød­ven­dig­vis. Psy­ko­ti­ke­re har gjer­ne menin­ger som er på vid­den­de, men de kan ha for­nuf­ti­ge, rasjo­nel­le menin­ger også. Så når Anders Giæ­ver hev­der at Anders Behring Brei­vik ikke nød­ven­dig­vis er psy­ko­tisk for­di menin­ge­ne hans deles av man­ge men­nes­ker som ikke kan reg­nes som psy­ko­tis­ke, så gjør han en meng­de tab­ber på en gang.

• Han argu­men­te­rer for at psy­ko­tis­ke ikke kan ha rasjo­nel­le menin­ger.
• Han argu­men­te­rer for at dia­gno­sen set­tes på bak­grunn av hva psy­ko­ti­ke­ren mener – men det som gjør dia­gno­sen, er hvor­dan psy­ko­ti­ke­ren mener det. Hvor­dan psy­ko­ti­ke­ren ser seg selv i for­hold til menin­ge­ne sine. Hvor mye ener­gi psy­ko­ti­ke­ren leg­ger i å for­sva­re menin­ge­ne sine.
• Han gjør dia­gno­se­rin­gen til et poli­tisk spørs­mål.
• Han stil­ler det svært lite klo­ke spørs­må­let: Kan vi leve med det­te? Det klo­ke spørs­må­let er: Hvor­dan skal vi leve med det­te?

Jeg tror selv en mas­se ting som må være feil. Fleste­par­ten av dem er jeg vil­lig til å skif­te mening om på flek­ken der­som jeg får gode argu­men­ter. Psy­ko­ti­ke­re der­imot, de gir seg ikke så lett – og det hol­der ikke å bare være sta eller vrang­vil­lig. I det hele tatt –

Poli­tis­ke argu­men­ter for at noen er det ene eller det and­re er ikke gyl­di­ge. Man­nen er det han er, uav­hen­gig av hva ofre­ne fra Utøya eller poli­tis­ke kom­men­ta­to­rer mener. Nå er det vår opp­ga­ve som psy­ko­lo­ger å hjel­pe ofre­ne å til­pas­se seg den­ne vir­ke­lig­he­ten også.