Stigma

I våre dager skil­ler vi mel­lom det å være gal, og det å være psy­ko­tisk. Gal er en fol­ke­lig beteg­nel­se på vis­se måter å være på, mens psy­ko­tisk er en psy­kiatrisk dia­gno­se. Det er øns­ke­lig å unn­gå å bru­ke ordet gal om psy­ko­ti­ke­re, det er stig­ma­ti­se­ren­de, hev­des det. Jeg støt­ter ikke anti­s­tig­ma­ti­se­rings­lin­ja. Her er litt om hvor­for.

For sånn len­ge siden, mens jeg tok psy­ko­lo­gi grunn­fag les­te jeg en artik­kel av Nils Chris­tie hvor han advar­te mot psy­kiatris­ke dia­gno­ser og den klebeef­fek­ten de har. Alt­så at dia­gno­sen blir hen­gen­de ved pasi­en­ten, og den kan gi pasi­en­ten pro­ble­mer utover det å ha det vondt. Bare det å ha en merke­lapp er ille i seg selv.

Jeg er tem­me­lig involvert etter­hvert i Lyk­ke­li­ge Barn, som er ei for­ening hoved­sa­ke­lig for bega­ve­de barn som har spe­si­el­le utford­rin­ger i sko­len. I for­bin­del­se med det enga­sje­men­tet er jeg kom­met borti en god del his­to­ri­er fra for­eld­re med barn som øns­ker hen­vi­ning til PPT, både i barne­hage og i sko­le. Det som hen­ger igjen er det­te:

Vi vil ikke at ungen skal ha en dia­gno­se, der­for utset­ter vi hen­vis­ning og håper det går over.

Der­for blir unge­ne hen­vist for seint til at pro­ble­met kan gjø­res noe med raskt.

Folk har noen helt fan­tas­tis­ke ide­er om hvor far­lig det er å få en merke­lapp. Det er ver­re å få dia­gno­sen autist enn å være autist. Det er ver­re å ha dia­gno­sen ADHD enn å ha ADHD.

Og hva hjel­per det å unn­gå å stig­ma­ti­se­re?

Før het det åndds­svak, til det ble et skjells­ord. Så het det men­talt til­bake­stå­en­de, til det ble et skjells­ord. Så het det psy­kisk utvik­lings­hem­met, til det ble et skjells­ord. Nå heter det res­surs­barn, til det blir et skjells­ord.

Fear of a name only increa­ses fear of the ting itself. – J.K. Row­ling.

What’s in a name? A rose, by any other name, would smell as swe­et. – Shake­spea­re.

Wovon man nicht sprechen kann, darü­ber muss man schwei­gen. – Witt­ge­in­stein

Det er kon­se­kven­se­ne en dia­gno­se har som må for­mid­les, og mis­for­stå­el­ser rundt det­te som må opp­kla­res. Å job­be for at bestem­te ord blir brukt gir inn­trykk av at man gjør noe sam­ti­dig som abso­lutt ingen­ting skjer.