Dødstallet var klart seint om kvelden den 22., husker jeg, men jeg hadde lagt meg. Da jeg våknet, var første melding på Facebook til meg fra noen jeg ikke har hørt fra før eller seinere, en beskjed om at han håpet jeg hadde sovet godt, for det var ikke gode nyheter å våkne til.

Tallet ble nedjustert seinere, men 77 er ikke noe mindre ufattelig enn de nærmere hundre det ble spekulert i før opptellinga var ferdig. 

En fascinerende påminnelse, dette, om at ingenting er sikkert og at ingenting varer evig.

Pulp – Help The Aged

And in the meantime we try to forget that nothing lasts forever

Utsikt over ÅrdalDagen etter kjørte jeg forbi Utøya på en lenge planlagt ferie. Som gikk gjennom Årdal, som er det første stedet jeg har minner fra (jeg er født på Sunndalsøra) og til svigerforeldre i Malm i Nord-Trøndelag. Jeg var liksom ikke der det skjedde – jeg var på ferie og fikk stort sett ting bare via web.

Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med motstanden mot monstermaster på Vestlandet. Jeg kan ikke tenke meg et vestlandslanskap uten høyspentmaster.

Jeg skjønner ikke at jeg ikke tok flere bilder.

Jeg husker twitter-diskusjonen hvor jeg ble beskyldt for å være naiv da jeg mente det ikke var sikkert at fyren som skøyt på Utøya var muslim. Jeg husker hvor uvirkelig vestlandslanskapet føltes. Og jeg tenkte på hva konsekvensene av dette ville bli.

En ting var sikkert – vi ville ikke lære noe av dette. Men ting ville komme fram.

Jeg tror fortsatt ikke folk helt skjønner hvor ille det står til med psykiatrien. Ikke engang da en ledende overlege et sted – husker ikke hvem og når – sa på TV at hvis man var påørende eller overlevende, og ikke følte seg helt god, så måtte man ikke nøle med å be om hjelp. Som om det å spørre om hjelp er noe depressive ungdommer med survivor’s guilt gjør. Hvorfor vet ikke psykiateren det? Ja, noen av dem gjøre det sikkert … De to sprrikende sakkyndige rapportene. Folk som mente konsekvensene burde være bestemmende for vurderingene. Juristers avsløring av at jussen opererer med et antivitenskapelig menneskesyn.

Den klemmende konsensusen om at vi skal ha mer åpenhet, mer frihet, mer demokrati, og nåde den som mener noe annet! Ja, ikke at jeg mener noe annet … 

Det er fortsatt et års ventetid på psykoterapi på Romerike. Jeg tror jeg har hatt pasienter som har det sammenlignbart med overlevende fra Utøya. Vel hadde de noen kjipe timer, men de var stort sett ressurssterke, mange av dem. Ikke at jeg unner meg selv og andre å oppleve noe sånt. Men behandlingskøene er ikke blitt noe kortere, verken for dem eller andre, det siste året.

Vi er fortsatt mot dødsstraff her i landet. Det er lov å være litt stolt av å være norsk, kanskje.

🙂

Print Friendly, PDF & Email
Liked it? Take a second to support Rolf Marvin Bøe Lindgren on Patreon!