Det er ikke til å komme fra at jeg har lest en god del tung litteratur. jeg har et grunnfag i kunstig intelligens og en profesjonseksamen i psykologi, og har tilmed lest bøker som ikke sto på pensumlista. og var det noe vi lærte da vi studerte, så er det at terapi er, i mangel av et dekkende norsk ord, profound. Det handler tross alt om ånd. Psyke. Ψ.

Er det noe jeg har lært av å være terapeut, er det at livet handler først og fremst om det banale. Det har det tatt meg ganske mye tid å innse. Jeg håper andre terapeuter ikke er like treige.

Mindfulness, dette påfunnet fra Asia som blir assosiert med buddhisme uten at jeg helt kan se hva det har med buddhisme å gjøre, handler om det samme. Følelser er hverdagslige. Problemer og utfordringer er hverdagslige. Terapeuten skal ikke jobbe med det høytsvevende. Terapeuten skal jobbe med det som skjer her og nå: At klienten flytter perspektivet sitt ned fra det store perspektivet hvor alle problemer er små men hvor man heller ikke får gjort noenting, til ned på jorda.

Jovisst er verden profound også. Men det skal ikke terapeuten jobbe med. Terapeuten skal jobbe med å få hverdagen til å gå rundt. Det er opptil klienten om klienten vil søke det åndelige eller ikke.

Men dreier ikke terapi seg om det åndelige, da? Psykologi? Studiet av sjel og ånd?

Nei, ikke opprinnelig. Det er ikke ånd psyche refererer til. Det er pust.

Psykologi er studiet av ting som puster. Terapi er å gjøre folk i stand til å puste. Ganske enkelt.

Ikke at det å gjøre folk i stand til å puste er så lett. For mange er ikke hverdagen lett. Så la oss for all del ikke gjøre hverdagen vanskeligere enn den trenger å være.

🙂

Print Friendly, PDF & Email