Jeg hører det av og til. Nei, ofte. Som moti­va­sjon for å søke ei stil­ling eller en utdan­nel­se. Jeg vil job­be med men­nes­ker.

Hvis du er leder innen et yrke hvor det job­bes med men­nes­ker: Ikke ansett men­nes­ker som øns­ker å job­be med men­nes­ker.

Jeg fikk mas­se mor­som­me kom­men­ta­rer på for­ri­ge mel­ding med den­ne over­skrif­ten. Siden har jeg tenkt en del over kom­men­ta­re­ne. Her er litt om hva jeg har tenkt rundt én av dem.

«Hil­de»

Hm.. jeg rea­ge­rer på det du sier om å end­re men­nes­ke­ne. Jeg håper jo du hus­ker på å beva­re den enkel­te bru­kers integri­tet og ikke kun er ute etter å «fjer­ne» avvi­ken­de atferd. Ren og skjær nor­ma­li­se­ring kan plut­se­lig ta over tan­ken og hen­sy­net til bru­kers egen­verd.

for min del er det gjer­ne litt smalt å si at man ikke skal like å job­be med men­nes­ker. Det går an å ha det som fokus, SAMTIDIG som man må vite hva man skal/bør/kan gjø­re i det­te arbei­det

Det jeg har sagt, fle­re ste­der, i den­ne og i and­re sam­men­hen­ger, er at sån­ne som helst vil job­be med men­nes­ker, har en tendens til å tro at men­neske­kunn­skap er med­født, endog at vi har instink­ter som gjør at vi tar vare på hver­and­re. Alt­så at kunn­skap ikke er nød­ven­dig.

Så jeg øns­ker her og i man­ge and­re sam­men­hen­ger, å slå et slag for at det å gjø­re det som er lurt, rik­tig, omtenk­somt, omsorgs­fullt når situa­sjo­nen er uvan­lig fak­tisk kre­ver mer enn et godt hjer­te og ei god vil­je. Det kre­ver at man kan noe. Og stryk noe. Det kre­ver litt for ofte at man kan mye.

Det er mulig jeg stil­ler høye krav. Jeg er slett ikke fon­øyd med at men­nes­ker bare skal hang­le gjen­nom. Jeg er ikke for­nøyd, f.eks., med at Nor­ge har en rus­be­hand­lings­po­li­tikk som går ut på at mis­bru­ker­ne skal fort­set­te å være mis­bru­ke­re, men med ver­dig­het, eller byt­te ut her­ion med mer ufar­lig rus (meta­don eller reli­gion), men ikke stil­le krav til dem.

Man skal ikke være for­nøyd med godt nok der­som man kun­ne ha gjort bed­re enn det. Men hva er pro­ble­met med de med gode hjer­ter?

Jo, de kla­rer ikke å stå i kom­pe­tan­sen sin. De vil være ven­ner med alle. De er kon­se­kvent eni­ge med sis­te taler. De kan para­gra­fer og lov­verk bed­re enn nav­ne­ne på tids­skrif­te­ne de bur­de lest. De vil være ven­ner med kli­en­te­ne, med sje­fen, med ret­nings­lin­je­ne fra Helse Sør-Øst som jeg som pri­vat­prak­ti­se­ren­de hel­dig­vis slip­per å for­hol­de meg plag­somt mye til. Det er litt klipt når det offent­li­ge påleg­ger en å være inkom­pe­tent, lik­som.

Men til saken: Jeg er ikke spe­si­elt opp­tatt av følel­ser. Jeg har som ambi­sjon å kun­ne nok om følel­ser til å kun­ne gjø­re en god jobb. Det er ikke noe jeg har som hobby. Jeg er, i det sto­re og det hele, mer opp­tatt av at ting skjer rik­tig enn at de skjer rett­fer­dig. Jeg vil hel­ler ha rett enn å være lyk­ke­lig (innen­for rime­lig­he­tens gren­ser). Og jeg har liten tål­mo­dig­het med tos­ker. Og jeg er ikke redd for at folk ikke skal like meg.

Det betyr blant annet, kjæ­re «Hil­de», at kom­men­ta­ren din traff meg der det gjor­de vondt. Nem­lig at kunn­skaps­ni­vå­et i den offent­li­ge helse­de­bat­ten er så lavt at folk pres­te­rer å stil­le sån­ne spørs­mål.

Hvem faen som fak­tisk vet hva de dri­ver med er bare ute etter å fjer­ne avvi­ken­de atferdf?

Kom­pe­tent tera­pi drei­er seg fak­tisk om 

• Å lære kien­ten å god­ta det som kli­en­ten ikke kan end­re
• Å lære kli­en­ten å end­re på det som kli­en­ten kan end­re
• Å lære seg å for­stå for­skjel­len
• Og å tak­le at av og til skjer det kji­pe ting. 

Ren og skjær nor­ma­li­se­ring kan plut­se­lig ta over tan­ken og hen­sy­net til bru­ke­rens egen­verd.

Jeg lurer helt opp­rik­tig på hvor­for og hvor­dan folk kla­rer å stil­le sån­ne spørs­mål. Det må ha noe å gjø­re med at kra­ve­ne til kom­pe­tan­se og reflek­sjon blant men­nes­ke-men­nes­ke­ne – føler­ne – de med sto­re hjer­ter – ikke er høy­ere.

Hvis noen kom­mer til meg og har pro­ble­mer med sje­fen, er det man­ge mulig­he­ter: 1. Ved­kom­men­de har en uri­me­lig sjef. 2. Ved­kom­men­de har et urea­lis­tisk for­hold til arbeids­li­vet. 3. Ved­kom­men­de er lat. 4. Ved­kom­men­de er i feil type jobb. Blant de tin­ge­ne mine kli­en­ter lærer seg, er å stil­le krav til sje­fen. Eller til sine under­ord­ne­de, hvis de selv er sje­fer. (Her­etter blir det kom­pli­sert – også sje­fer har sje­fer, og også under­ord­ne­de kan ha under­ord­ne­de).  

Å kun­ne sake­ne sine er å ikke gjø­re sån­ne fel­ler. Man kart­leg­ger ver­di­ene til kli­en­te­ne sine og hjel­per dem med å fin­ne ut hvor­dan de når dem. Det gjør man ikke ved å sit­te og føle. Det gjør man ved å fin­ne ut hvor­dan kli­en­ten føler. Det kan man rent fak­tisk ikke måle ved å fin­ne ut hvor­dan kli­en­ten får en selv til å føle.

Gjør man en tab­be, inn­røm­mer man det, man bekla­ger, og man ret­ter den opp, Man skju­ler den ikke bak tåke­prat, para­gra­fer, arbeids­miljø­lov. Man for­kla­rer hva man tenk­te, hvor­for man tenk­te feil, og man ryd­der opp etter seg. Hvis man synes det er vans­ke­lig, tar man seg sam­men eller skif­ter jobb. 

Føler­ne er ikke sånn. De er red­de for å såre, red­de for å inn­røm­me at de har såret, red­de for å lære seg noe som kan tyde på at de har tatt feil. Og har føl­ge­lig svært god grunn til å hev­de at man ikke tren­ger å kun­ne noe hvis man bare har et godt hjer­te og mas­se empa­ti.

for min del er det gjer­ne litt smalt å si at man ikke skal like å job­be med men­nes­ker. Det går an å ha det som fokus, SAMTIDIG som man må vite hva man skal/bør/kan gjø­re i det­te arbei­det

Tusen takk for å si abso­lutt ingen­ting.

Had­de jeg mis­likt å job­be med men­nes­ker, had­de jeg skif­tet jobb. Men jeg har ikke den job­ben jeg har for­di jeg liker å job­be med men­nes­ker. 

Gud gi deg vis­dom til å for­stå for­skjel­len.