Jeg fikk en telefon her om dagen hvor en masterstudent var forvirret angående forskjellen mellom teori, metode og modell. Her er litt om dét.
Kurt Lewin sa ved en anledning at det ikke er noe som er så nyttig som en god teori. Jeg er enig – og det er de som er uenig, og som bare ønsker å bruke verktøy når de behandler mennesker. Jeg synes det er kjekt å vite noe om hvorfor metodene er som de er – bare da vet man f.eks. nok om begrensningene i metodene man bruker.
Som utgangspunkt tenkte jeg at jeg skulle bruke de to tradisjonene innen psykologi som jeg anser som komplette, i og med at de kan sies å bestå både av en filosofi, en forskningstradisjon og verktøy. Disse to tradisjonene er atferdsanalysen (som jeg kan ganske mye om) og psykoanalysen (som jeg bare har lest noen tusen sider om).
Atferdsanalysen og psykoanalysen beskriver jeg her som tradisjoner. Andre ord ville bli forvirrende – har du som leser bakgrunn fra andre tradisjoner enn psykologi, vil terminologi forvirre. Sosiologer og psykologer mener ikke nøyaktig det samme med modeller, f.eks. Innen atferdsanalysen skiller man skarpt mellom filosofien bak og anvendelsen av filosofien: Filosofien bak heter behaviorisme, mens anvendelsen heter atferfdsanalyse. Innen psykoanalyse blir psykoanalyse både brukt om den bakenforliggende filosofien og om anvendelsen av filosofien.
Innen vitenskap er en filosofi et sett med antagelser, observasjoner og resonnementer som tilsammen sier noe om
- Hvilke spørsmål det er viktig å få svar på
- Hvilke føringer verden setter på hvordan man kan finne svarene
Innen behaviorismen er hovedspørsmålet «hvilke sammenhenger finnes det i verden mellom omgivelser og klasser av atferd?»
Innen psykoanalysen forekommer det meg noe mer uklart – også siden varianter av psykoanalysen vil svare forskjellig på dette. Men de færreste vil være veldig uenig i at et rimelig godt forslag til hovedspørsmål er: Hvordan finner man sammenhengene mellom ubevisste prosesser og manifest (uttrykt, vist) atferd?
Forskjellene mellom atfersanalysen og psykoanalysen som tradisjoner er likevel store, men det har med bakgrunnen for utviklingen av tradisjonene å gjøre: Behaviorismen begynte som en filosofi om mennesker i alle situasjoner til alle tider, mens psykoanalysen begynte som en filosofi om klienter i terapi. Behaviorismen er fortsatt en helhetlig teori om mennesket, mens psykoanalysen har utvidet sitt felt. Samtidig er det rimelig å si at psykoanalysens område fortsatt er sneverere enn behaviorismens, selv om jeg har sett seriøs forskning bak psykoanalytiske forklaringer på hvorfor kapteiner grunnstøter. De første psykoanalytikerne tenkte neppe på slike anvendelser, selv om Freud var inne på anvendelser utenfor terapirommet i Dagliglivets Psykopatologi.
Rent generelt: En filosofi er en bakgrunn, begrunnelse, rammeverk, fundament som brukes som utgangspunkt for praksis og forskning. En filosofi kan i utgangspunktet vanskelig testes empirisk: Man begynner med antagelser, gjerne basert på observasjoner, og ser hva som skjer. Hvilken filosofi man tar utgangspunkt i kan være rent praktisk: Man velger den man opplever setter de beste premissene.
Norwegian