Litt inspirert av anmeldelsene av Gunnar Tjomlids «placebodefekten», særlig anmeldelsen i «Tidsskrift for Norsk Psykologforening», hvor det kommenteres at Tjomlid må ha tatt doktorgraden sin på Google.com.

Her er litt om hvorfor Google ikke er nok. 

<

p>Det er muligens en godt skjult hemmelighet, men forskning er en dialog mellom aktører. Ikke en ensom aktivitet hvor forskere sitter i hvert sitt lønnkammer og produserer sannheter.

Én ting er at forskning, i sin natur, er systematisert tvil. Forskning går i hovedsak ut på å bruke så gode metoder som mulig til å avgjøre om en påstand ikke stemmer. Dersom man ikke klarer å avgjøre at den ikke stemmer, så holder man på påstanden inntil videre. Men det er ikke allverdens slags påstander. Og det er vesentlig.

Forskning tar vanligvis utgangspunkt, i hvert fall i våre dager, ved at det blir observert en eller annen form for regelmessighet. Så prøver man å finne ut om denne regelmessigheten er tilfeldig eller lovmessig. Tilfeldig betyr stort sett nettopp dét. Lovmessig betyr at den skyldes noe.

«Regelmessigheten» kan være alt fra en observasjon om at mennesker som blir behandlet med en eller annen form for behandling blir bedre, til at fargen i et sandlag er annerledes enn den burde være. Man begynner så å si alltid med observasjoner.

Observasjonene bruker man da til å formulere en påstand. Påstanden kan være så ymse.

  1. «Det må være liv på Mars.»
  2. «Ligtning Process virker på ME.»
  3. «Jorda går rundt Sola.»
  4. «Jordstråling virker på mennesker helse.»

Poenget med å teste ut slike påstander er at man ikke vet og man ønsker å vite. Skal man gjøre det vitenskapelig, er det enda verre.

For det første må man formulere påstanden på en sånn måte at det går an å teste den. Og man formulerer den ikke for å finne ut om den er sann. Man formulerer den for å kunne si noe om hva som må være tilfelle hvis den ikke er sann.

  1. Hvordan kan man vite om det ikke er liv på Mars?
  2. Hvordan kan man vite om Lightning Process ikke virker på ME?
  3. Hvordan kan man vite om jorda ikke går rundt sola?
  4. Hvordan kan man vite om jordstråling ikke virker på menneskers helse? 

Det stilles ganske strenge krav her. Hva er liv, egentlig? Hva er Lightning Process? Hvordan kan man vite hva som er det og hva som ikke er det? Hva vil det si å gå rundt sola? Hva er jordstråling? 

Har man først klart å forklare dette grundig, er neste skritt å formulere påstanden slik at den kan prøves vitenskapelig. En slik påstand som kan prøves vitenskapelig, kalles en hypotese.

Påstanden «Det må være liv på Mars» er ikke noen tilfredsstillende hypotese – og i en blogg som dette orker jeg heller ikke komme med eksempel på en god hypotese. Du finner dem i vitenskapelige artikler. De vitenskapelige artiklene er i tidssktifter som forskere leser og hvor de kommenterer hverandre. Litt som blogger. Men i motsetning til en blogg, blir de vitenskapelige artiklene gjennomlest før de kommer på trykk. Dette kalles fagfellevurdering (peer review på utenlandsk). Det betyr at artiklene blir kvalitetssikret før de i det hele tatt kommer på trykk. Også blir de diskutert etterpå.

Blant de tingene som blir diskutert, er om hypotesen er godt nok presentert. Har forfatteren forklart begrepene godt nok? Er det brukt riktige metoder for å avgjøre om hypotesen ikke er sann? 

Dårlige artikler kan overleve fagfellevurdering. De kan overleve lenge hvis de ikke blir gått etter i sømmene. Det er det meninga de skal, men det skjer ikke ofte nok. Vanligvis må et funn gjentas etpar ganger før man kan stole på det. Og uansett – en vitenskapelig artikkel er ikke en uttalelse om sannheten. Det er ikke en dom.

En vitenskapelig artikkel er et innlegg i en debatt. Dersom du skal mene noe på grunnlag av én vitenskapelig artikkel, må du faktisk ha oversikt over denne debatten, inkludert debattens historie og bakgrunn, før du egentlig har en sjanse til å mene noe fornuftig. Og her kommer neste poeng inn:

De vitenskapelige artiklene ligger veldig ofte ikke ute på nettet. Du må ha tilgang til forskningsdatabasene for å kunne lese dem. Selv om stadig flere vitenskapelige tidskrifter legger stoffet sitt gratis ut på nettet (de kjører da gjerne omvendt løp – i stedet for at det koster å lese dem, koster det å publisere i dem). Derfor er ikke Google.com noe særlig til universitet – skal du vite noe tilstrekkelig godt om noe, må du ha tilgang til de artiklene som ikke ligger på nett også.

Hvis noen så skal gå ut for eller mot en eller annen teknikk eller påstand og hevde at all forskning viser at et eller annet, så har ikke forfatteren forstått hva forksning er. Siden det er usikkerhet i all forskning, og siden forskere faktisk skal jobbe hardt for å påvise feil hos hverandre, er det ingenting som vises av all forskning. Det beste man kan si er at den oppsummerte forskningen, hvis man har solid oversikt over den, i det store og det hele peker i en retning.

All forskning som sier det samme må være dårlig forskning. Da har man ikke prøvd hardt nok.

Men her er det siste poenget mitt. Hva gjør en behandler hvis det ikke finnes forskning? De som har doktograden sin fra Google.com har en tendens til å mene at alt som ikke er evidenbasert, er bæsj. Og her er grunn nr. to til at Google.com ikke er særlig til universitet:

Det er nesten ingen metoder som tilfredsstiller de harde vitenskapelige krav. Det er noen få som gjør det. I det store og det hele avgjør vi som er praktikere hva vi skal gjøre ved å gjette. Og vi kan gjette bedre enn andre fordi vi har oversikt over den forksningen, den metoden, de teoriene som faktisk er der ute. For vitenskap er mye mer enn å teste hypoteser. (Men det er også å teste hypoteser. Der er jeg beinhard.) Man kan ikke bruke som argument mot en metode bare at den ikke er vitenskapelig dokumentert. Man må si noe mer. Hva mer man må si, trenger man mer enn Google.com for å få til.

 

 

 

🙂

Print Friendly, PDF & Email