Aftenposten Innsikt har et oppslag om psykolog Carol Dweck, som i tillegg til å ha pussige ideer om personlighet, også mener å ha vist at hun kan øke barns IQ.
 

Jeg ble intervjuet av Aftenposten om dette. Jeg understreker at jeg ikke har lest Dwecks bok og at jeg også gjorde oppmerksom på dette.

Jeg innestår altså ikke for noe annet enn det jeg faktisk siteres på. Det er sånn jeg roser mine barn, også – det er dog ikke fra Dweck jeg har dette.

Dweck siteres på noe småpussig noe.

Innsatsbarna, derimot, hadde faktisk lært av å tenke hardere på de vanskelige spørsmålene. Da de kom tilbake til de lette oppgavene, gjorde de det plutselig bedre enn evnebarna – til tross for at de to gruppene i starten hadde gjort det helt likt. Alt som skilte disse to gruppene var altså ulik form for skryt. «Siden dette var en slags IQ-test, er det faktisk mulig å hevde at evneros senket elevenes IQ, og at innsatsros økte barnas IQ», skriver Carol Dweck i boken.

«Innsatsbarna» er altså de som ble rost på innsats og ikke på resultater. Dette er i og for seg god barnepsykologi. Det er slik jeg roser mine barn. 

Bortsett fra at jeg sliter med å tro at det er brukt double blind her, slår det meg at det er noe Dweck åpenbart ikke forstår:

Det er forskjell mellom å øke barns evne til å løse IQ-tester, og å øke deres intelligens. 

IQ er et mål. Intelligens er et begrep. Dersom man øker barns evne til å skåre høyt på IQ-tester, vet man ikke om det er fordi intelligensen deres har økt, eller om de bare er blitt flinkere til å løse den type oppgaver.  

En IQ-skår er riktig bare under bestemte forutsetninger: Den som tar testen, må ha veldig mye til felles med normgruppa – den gruppa som man sammenlignes med når man tar testen. Blant annet må man ha øvd omtrent like mye. Man må ha omtrent samme innsatsvilje. Ellers vil resultatet bli kunstig høyt. Eller kunstig lavt. Eller kunstig riktig.

Det blir det da også vanligvis. Derfor må resultatet av en IQ-test alltid tas med ei klype salt. Den sanne skåren er sikkert i nærheten av den skåren man faktisk får. Men det kan ikke tas hensyn til individuelle forutsetninger. Derfor består de beste IQ-testene av forskjellige batterier, blant annet slik at man kan få et inntrykk av om den som tar testen, avviker fra normgruppa på måter som kan ha betydning.

Norske og svenske barn skårer lavere på IQ-oppgaver enn amerikanske og britiske, fordi amerikanske og britiske barn trenes opp i å konkurrere  på en helt annen måte – og langt tidligere – enn norske og svenske. Det betyr ikke at det er en forskjell i intelligens, men det betyr at det er en forskjell i hvor mye innsats man er villig til å legge i å gi riktig svar.  Det betyr også at det ikke er en forskjell på tvers av kulturene, fordi den ferdige IQ-skåren tar høyde for dette.

Deck burde vite at det er mye lettere å øke barns evne til å løse IQ-tester, enn det er å øke deres intelligens. Det virker på meg som om hun ikke vet det.

🙂

Print Friendly, PDF & Email