Ola Didrik Saugstad skriver i Dagbladet 2015-07-14 at udokumenterte behandlingsformer tar liv. Det har han rett i. Noe av resonneringen hans er imidlertid av akkurat den typen som tar liv.

Ja, det er riktig at eksperter uten kompetanse har gitt dårlige råd. I Frankrike tror de fortsatt at autisme skyldes kjøleskap-mødre, og Dr. Spock burde ikke antatt at spebarn bør ligge på magen. 

I diskusjonen om ME/CFS er forholdene litt mindre enkle. I hvert fall inntil vi forstår mekanismene – som er svært kompliserte – så godt at de kan forklares enkelt.

Men det er noe i argumentasjonen til Saugstad som er høyst problematisk. Og det er dette:

Et eksempel på at vi ikke gjør det [tar lærdom av fortidas feil], er stressteorien som er blitt populær som forklaring på ME. Mange mener at man kan bli frisk av sykdommen ved å beherske eget stress. «Det sitter i hodet, du kan tenke deg frisk», har mange pasienter fått høre. Men denne forklaringen er aldri blitt vitenskapelig bevist. Tvert om har de som står bak stressteorien selektivt brukt enkelte funn som passer med egen hypotese. Dette er det man kaller en induktiv feilslutning.

Feilslutningen Saugstad gjør her, kan muligens kalles deduktiv. Det han gjør, er å hevde følgende:

En tilstand er enten fysisk eller psykisk. Hvis den er psykisk, har den ikke biologiske eller nevrofysiologiske korrelater.

Dette er feil på så mange måter at jeg kan ikke telle så langt. Alle såkalte psykiske tilstander er faktisk fysiske, de også. Det finnes ikke noen psykiske lidelser som ikke eksisterer fysisk.

Så hvorfor kaller vi noen tilstander psykiske? Ordbruken kommer fra kartesisk (altså Descartes, eller Cartesius som han het på latin) som skilte mellom kropp og sjel. Noe er kropp, noe er sjel. Den frie viljen er ikke materiell og  henger sammen med sjela. Fra dette fikk vi teorien om at psykiske lidelser eksisterer uavhengig av kroppen.

Men alt vi gjør – tenking, føling, handling – henger sammen med prosesser i kroppen. Så hvorfor er ikke da all psykologisk behandling medisinsk?

En dag vil det kanskje være det. En dag forstår vi kanskje de fysiologiske prosessene i kroppen så godt at vi kan utvikle en medisinsk teknologi som kan overstyre alt. I mellomtida må vi forholde oss til dette: Enkelte kjemiske prosesser i kroppen vet vi ikke hvordan foregår. Vi vet hvordan vi kan endre dem. Vi kan f.eks. endre de kjemiske prosessene i kroppen ved samtaleterapi slik at depressive pasienter i de mest vellykkede tilfellene slutter å være depressive. Det betyr ikke at vi har endret et ikke-materielt sinn i dem. Det er kjemiske prosesser i kroppen – høyst sannsynligvis først og fremst i hjernen – som er blitt endret.

Depresjon kan skyldes feil i hjernen. Eller det kan skyldes at en hjerne som fungerer godt sitter i en kropp som har vært i omgivelser som har ført til at den helt friske hjernen har reagert på måter som har gjort at de fysiologiske prosessene i hjernen gjør ting de ikke burde selv om de i seg selv ikke er skadet. Dette igjen fordi det foregår et komplekst samspill mellom kroppen og verden utenfor kroppen som kroppen reagerer på. 

Det ovenstående er forferdelig vanskelig å forstå fordi det går på tvers av hvordan vi snakker om psykologi i dagligspråket. I dagligspråket antar vi at hvis du er psykisk syk, så er det psyken som er syk. Psyken kan behandles enten med samtaleterapi eller (indirekte) med psykofarmaka. Psykologer og psykiatre behandler psyken, mens de legene som ikke er psykiatre behandler kroppen. Også er det noen gråsoner (schizofreni, bipolar) som er litt begge deler. Det er mye enklere enn som så.

Saugstad later til å argumentere for at ME ikke kan være noen stressrespons dersom det finnes biologiske korrelater for ME (altså at det kan påvises at det er biologi involvert). Men dette stemmer ikke.

Stress utløses av at kroppen belastes for mye over for lang tid, men alt som skjer i kroppen er fysisk. En kropp som reagerer for raskt på stress vil også ha biologiske markører. Funnet av biologiske markører sier ingenting om hvorvidt ME er en stressrespons eller ikke – hvis ikke det er slik at de biologiske markørene som er funnet, ikke på noen måte kan antas å være resultater av stress, eller redusere toleransen for stress. 

Det Saugstad videre skriver, er også svært foruroligende:

Til tross for den mangelfulle vitenskapelig basis, har stressteorien fått stor oppslutning i norsk helsevesen og offentlighet. Nå skjønner vi hvorfor mange ME-pasienter føler at det offentlige helsevesenet bidrar til å forverre deres tilstand. Mange opplever å bli hundset av NAV, og foreldre blir truet av barnevernet fordi de beskytter barnet mot den skadelige stressteorien. Forholdene er blitt slik at ME-pasientenes situasjon i Norge er blitt et menneskerettighetsproblem.

All den tid ingen av teoriene har solid vitenskapelig støtte, er det helt hinsides – naturligvis – å angripe foreldre for å nekte ME-syke barn en bestemt type behandling. Stressteorien er fortsatt det man på folkemunne kaller en teori og det man vitenskapelig kaller en hypotese. Det må selvsagt være lov å tvile på den, og det må selvsagt være lov å reagere når behandling åpenbart gjør barn sykere.

Men det aller, aller verste – og her er jeg enig i Saugstads påstand, selv om jeg ikke er enig i begrunnelsen hans:

«Det sitter i hodet, du kan tenke deg frisk», har mange pasienter fått høre.

Saugstad mener formodentlig at det finnes sykdommer som sitter i hodet og som man kan tenke seg frisk fra, men at ME ikke er blant dem. 

Til orientering: Det finnes ingen sykdommer som sitter i hodet og som man kan tenke seg frisk fra.

LP, som Saugstad forskrifts- og rutinemessig angriper i slutten av artikkelen, handler da heller ikke om å tenke seg frisk. Men jeg tviler ikke på at det kan være lett å misforstå LP slik, dersom man tror at det kan finnes psykiske lidelser som eksisterer uavhengig av kroppen.

🙂

Print Friendly, PDF & Email