forskning.no lar tøyseforskere ved Noregs Landbrukshøgskole røre om intelligens

Vi er ikke ukjent med at forskning.no ikke tar psy­ko­lo­gi på alvor. Deres nyes­te blem­me er dog mer alvor­lig enn den for­ri­ge. En ting er å mis­for­stå en kjapp notis. Men kro­nik­ken Under­vis­ning må til­pas­ses intel­li­gens viser total man­gel på vil­je til kva­li­tets­kon­troll. Det enes­te jeg er enig med artik­ke­len i, er over­skrif­ten. Res­ten … vel, her er et utdrag av noe av det jeg stei­ler over.

For å ta det aller grel­les­te først:

“Intel­li­gens er en vel­dig gene­rell egen­skap som, blant man­ge and­re ting, involve­rer evnen til å reson­ne­re, plan­leg­ge, løse pro­ble­mer, ten­ke abs­trakt, for­stå kom­plek­se idé­er, lære raskt og lære fra erfa­ring. Det drei­er seg ikke bare om lær­dom fra bøker, en smal aka­de­misk fer­dig­het eller å være god på tes­ter. Det reflek­te­rer hel­ler en bre­de­re og dype­re evne til å for­stå våre omgi­vel­ser, fan­ge opp sig­na­ler, se menin­gen med ting og å skjøn­ne hva man bør gjø­re”.

Alt­så noe gans­ke annet enn det en IQ test vil avdek­ke av fer­dig­he­ter. Og som er svært avhen­gig av hvil­ken situa­sjon det er snakk om og hva intel­li­gen­sen skal bru­ke til.

Én ting er at fors­ker­ne roter med begre­pe­ne.

IQ er et mål. Intel­li­gens er et begrep. IQ er et mål på begre­pet intel­li­gens. Det heter intel­li­gens­tes­ting, ikke IQ-tes­ting. Når jeg i sva­ke øye­blikk slur­ver og skri­ver IQ-tes­ting, mener jeg all­tid intel­li­gens­tes­ting, men IQ-tes­ting tar fær­re taste­trykk. I en fag­ar­tik­kel, der­imot, må man ikke slur­ve med begre­pe­ne og måle­ne på dem.

Men her har ikke fors­ker­ne for­stått det de har lest. Intel­li­gens­tes­ter måler fak­tisk «en bre­de­re og dype­re evne til å for­stå våre omgi­vel­ser, fan­ge opp sig­na­ler, se menin­gen med ting og å skjøn­ne hva man bør gjø­re». Der­for dis­ku­te­rer intel­li­gens­fors­ke­re (blant annet) hvor­for tes­te­ne måler dis­se evne­ne, når det er så stor for­skjell mel­lom opp­ga­ve­ne som gjø­res og de evne­ne som tes­te­ne måler. 

Se f.eks. Stren­ze, Tar­mo (2015) Intel­li­gen­ce and Success I Goldstein, Sam, Prin­ciot­ta, Dana og Nag­lie­ri, Jack A. (Redak­tø­rer) Hand­book of Intel­li­gen­ce: Evo­lu­tio­na­ry Theory, His­to­ri­cal Per­s­pec­ti­ve, and Cur­rent Con­cepts New York: Sprin­ger (Sån­ne hand­books er i det­te til­fel­let artik­kel­sam­lin­ger skre­vet av leden­de fors­ke­re i fel­tet. De er alt­så ikke til­fel­dig rask. )

Det­te er ikke noe de lær­de stri­des om. De stri­des om hvor­for det er sånn, men ikke at det er sånn.

Hvis det­te er en god beskri­vel­se av intel­li­gens så fin­nes det man­ge typer intel­li­gen­ser. Men blant fors­ke­re er det alt­så uenig­het om hva intel­li­gens egent­lig er. Noen har prøvd å kate­go­ri­se­re intel­li­gens som enten krys­tal­li­sert (hoved­sa­ke­lig til­lært) eller fly­ten­de (med­født), mens and­re hel­ler deler den inn i ver­bal eller non-ver­bal.

Det­te er igjen bare rør. Ray­mond Cat­tells inn­de­ling av intel­li­gens i krys­tal­li­sert og fly­ten­de er noe mer kom­pli­sert enn det­te. Det er dess­uten ikke beskri­vel­ser på funk­sjons­nivå, men begreps­nivå. Både fly­ten­de, krys­tal­li­sert (og utøven­de) intel­li­gens kan deles inn i under­ka­te­go­ri­er igjen. Alle bidrar på hver sin måte. Og det sto­re mys­te­ri­er er alt­så at de uli­ke bidra­ge­ne, som har sine faset­ter og sær­he­ter, til­sam­men utgjør gene­rell intel­li­gens – g – som hen­ger sam­men med, vel,  sli­ke ting som bre­de­re eller dype­re evne til å for­stå våre omgi­vel­ser, fan­ge opp sig­na­ler, se menin­gen med ting og å skjøn­ne hva man bør gjø­re. Ver­bal intel­li­gens er hoved­sa­ke­lig krys­tal­li­sert, og non-ver­bal intel­li­gens er hoved­sa­ke­lig fly­ten­de. Og de er ikke uli­ke eller for­skjel­li­ge intel­li­gen­ser, de er aspek­ter ved intel­li­gens som til­sam­men utgjør g, gene­rell intel­li­gens.

Vide­re:

Men der­som vi ser på intel­li­gens knyt­tet til uli­ke typer fer­dig­he­ter og dyk­tig­het, for eksem­pel det å være musi­kalsk, krea­tiv, este­tisk, sosi­al, kropps­lig, tek­nisk, språk­lig og så vide­re, så blir det mye vans­ke­li­ge­re å gi et klart svar på sam­men­hen­gen mel­lom intel­li­gens og per­son­lig­het. Da blir det mer et spørs­mål om intel­li­gent til hva? 

Nei, det blir ikke det. Det som beskri­ves her, er ikke intel­li­gen­ser, men evner eller fer­dig­he­ter.

Intel­li­gens er (blant annet) beskre­vet som den størs­te fel­les fak­tor av kog­ni­ti­ve egen­ska­per (ten­king, reson­ne­ring, hukom­mel­se) som bidrar til sosio­øko­no­misk suk­sess. Den størs­te fel­les fak­tor.  Med en gang man snak­ker om fak­to­rer som del­bi­drar, snak­ker vi om evner eller talen­ter. Skal du bli en god dan­ser, må du ha talent for dans. Men skal du bli en dan­ser med suk­sess, er det ikke nok med talent. Du må være intel­li­gent også. Eller ha intel­li­gen­te ven­ner.

Det er et vel­dig vik­tig poeng at intel­li­gens er den størs­te fel­les fak­tor. Det er der­for det gir mening å stu­de­re intel­li­gens. Stu­di­et av intel­li­gens er (blant annet) stu­di­et av hva men­nes­ker som får til ting har fel­les, selv om det er for­skjel­li­ge ting de får til. 

Ja, jeg kjen­ner godt til Howard Gard­ner, Dani­el Gole­man og stu­die­ne av mulit­ple intel­li­gen­ser. Og Gole­man har ende­lig gått med på at intel­li­gens er den vik­tigs­te fak­to­ren for å opp­nå suk­sess, og at de prø­ver å sva­re på, er hva som er igjen av for­kla­ren­de fak­to­rer utover intel­li­gens. At noe av det har med per­son­lig­het å gjø­re er rime­lig å anta. Håvard Føl­les­dal tar opp det­te i sin dok­tor­grads­av­hand­ling. Det har ført til en solid eks­po­ne­ring av alle pro­ble­me­ne med tenke­må­ten blant dis­se men­nes­ke­ne som hev­der at det fin­nes and­re intel­li­gen­ser enn de som måles ved intel­li­gens­tes­ter. 

Det fin­nes alle­re­de forsk­ning på per­son­lig­het og hvor­dan man fore­trek­ker å lære. Sko­len favo­ri­se­rer de som etter Big 5 er ryd­di­ge og nev­ro­tis­ke, iføl­ge nylig svensk forsk­ning. (Også forskning.no mis­for­sto hva som lig­ger i nev­ro­tisk). Det fin­nes anta­ge­lig også and­re per­son­lig­hets­trekk som har betyd­ning, og på fasett­nivå kan man nok fin­ne enda mer. 

Og vår stu­die tyder på at under­vis­nin­gen ved uni­ver­si­te­ter, sær­lig i grunn­fag­s­em­ner med skrift­li­ge eksa­me­ner, hoved­sa­ke­lig tes­ter en begren­set type intel­li­gens og der­med favo­ri­se­rer vis­se per­son­lig­hets­ty­per.

Man vet ikke om man skal le eller grå­te. 

Per­son­lig­hets­tes­ter måler aspek­ter ved per­son­lig­hets­mo­del­ler, ikke intel­li­gen­ser. Og i det­te til­fel­let er det svært man­ge fel­ler å gå i. Hva med selv-selek­sjon til stu­di­er? Hvor er over­gan­gen mel­lom begre­pe­ne som måles og atfer­den som beskri­ves? Hvor er den empi­ris­ke støt­ten for påstan­de­ne 1 – 4? Det er tatt ut av luf­ta. Det­te er ting vi ikke vet mye om.

Jeg fore­slår at Sol­ve Sæbø, pro­fes­sor, NMBU og Hel­ge Bro­vold, råd­gi­ver, NTNU, tar seg noen kurs i grunn­leg­gen­de psy­ko­me­tri, test­me­to­dikk og per­son­lig­hets­psy­ko­lo­gi for abso­lut­te nybe­gyn­ne­re med stor inter­es­se og entu­si­as­me.

For det de gjør, det er spen­nen­de. Det bur­de ha vært mer av det.

Men den­ne kro­nik­ken, den er ikke fra forsk­nings­fron­ten. Den er skre­vet av to men­nes­ker som er totalt ukjen­te med hva forsk­nings­fron­ten er.

nb_NONorwegian