Vi er ikke ukjent med at forskning.no ikke tar psykologi på alvor. Deres nyeste blemme er dog mer alvorlig enn den forrige. En ting er å misforstå en kjapp notis. Men kronikken Undervisning må tilpasses intelligens viser total mangel på vilje til kvalitetskontroll. Det eneste jeg er enig med artikkelen i, er overskriften. Resten … vel, her er et utdrag av noe av det jeg steiler over.
For å ta det aller grelleste først:
“Intelligens er en veldig generell egenskap som, blant mange andre ting, involverer evnen til å resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, forstå komplekse idéer, lære raskt og lære fra erfaring. Det dreier seg ikke bare om lærdom fra bøker, en smal akademisk ferdighet eller å være god på tester. Det reflekterer heller en bredere og dypere evne til å forstå våre omgivelser, fange opp signaler, se meningen med ting og å skjønne hva man bør gjøre”.
Altså noe ganske annet enn det en IQ test vil avdekke av ferdigheter. Og som er svært avhengig av hvilken situasjon det er snakk om og hva intelligensen skal bruke til.
Én ting er at forskerne roter med begrepene.
IQ er et mål. Intelligens er et begrep. IQ er et mål på begrepet intelligens. Det heter intelligenstesting, ikke IQ-testing. Når jeg i svake øyeblikk slurver og skriver IQ-testing, mener jeg alltid intelligenstesting, men IQ-testing tar færre tastetrykk. I en fagartikkel, derimot, må man ikke slurve med begrepene og målene på dem.
Men her har ikke forskerne forstått det de har lest. Intelligenstester måler faktisk «en bredere og dypere evne til å forstå våre omgivelser, fange opp signaler, se meningen med ting og å skjønne hva man bør gjøre». Derfor diskuterer intelligensforskere (blant annet) hvorfor testene måler disse evnene, når det er så stor forskjell mellom oppgavene som gjøres og de evnene som testene måler.
Se f.eks. Strenze, Tarmo (2015) Intelligence and Success I Goldstein, Sam, Princiotta, Dana og Naglieri, Jack A. (Redaktører) Handbook of Intelligence: Evolutionary Theory, Historical Perspective, and Current Concepts New York: Springer (Sånne handbooks er i dette tilfellet artikkelsamlinger skrevet av ledende forskere i feltet. De er altså ikke tilfeldig rask. )
Dette er ikke noe de lærde strides om. De strides om hvorfor det er sånn, men ikke at det er sånn.
Hvis dette er en god beskrivelse av intelligens så finnes det mange typer intelligenser. Men blant forskere er det altså uenighet om hva intelligens egentlig er. Noen har prøvd å kategorisere intelligens som enten krystallisert (hovedsakelig tillært) eller flytende (medfødt), mens andre heller deler den inn i verbal eller non-verbal.
Dette er igjen bare rør. Raymond Cattells inndeling av intelligens i krystallisert og flytende er noe mer komplisert enn dette. Det er dessuten ikke beskrivelser på funksjonsnivå, men begrepsnivå. Både flytende, krystallisert (og utøvende) intelligens kan deles inn i underkategorier igjen. Alle bidrar på hver sin måte. Og det store mysterier er altså at de ulike bidragene, som har sine fasetter og særheter, tilsammen utgjør generell intelligens – g – som henger sammen med, vel, slike ting som bredere eller dypere evne til å forstå våre omgivelser, fange opp signaler, se meningen med ting og å skjønne hva man bør gjøre. Verbal intelligens er hovedsakelig krystallisert, og non-verbal intelligens er hovedsakelig flytende. Og de er ikke ulike eller forskjellige intelligenser, de er aspekter ved intelligens som tilsammen utgjør g, generell intelligens.
Videre:
Men dersom vi ser på intelligens knyttet til ulike typer ferdigheter og dyktighet, for eksempel det å være musikalsk, kreativ, estetisk, sosial, kroppslig, teknisk, språklig og så videre, så blir det mye vanskeligere å gi et klart svar på sammenhengen mellom intelligens og personlighet. Da blir det mer et spørsmål om intelligent til hva?
Nei, det blir ikke det. Det som beskrives her, er ikke intelligenser, men evner eller ferdigheter.
Intelligens er (blant annet) beskrevet som den største felles faktor av kognitive egenskaper (tenking, resonnering, hukommelse) som bidrar til sosioøkonomisk suksess. Den største felles faktor. Med en gang man snakker om faktorer som delbidrar, snakker vi om evner eller talenter. Skal du bli en god danser, må du ha talent for dans. Men skal du bli en danser med suksess, er det ikke nok med talent. Du må være intelligent også. Eller ha intelligente venner.
Det er et veldig viktig poeng at intelligens er den største felles faktor. Det er derfor det gir mening å studere intelligens. Studiet av intelligens er (blant annet) studiet av hva mennesker som får til ting har felles, selv om det er forskjellige ting de får til.
Ja, jeg kjenner godt til Howard Gardner, Daniel Goleman og studiene av mulitple intelligenser. Og Goleman har endelig gått med på at intelligens er den viktigste faktoren for å oppnå suksess, og at de prøver å svare på, er hva som er igjen av forklarende faktorer utover intelligens. At noe av det har med personlighet å gjøre er rimelig å anta. Håvard Føllesdal tar opp dette i sin doktorgradsavhandling. Det har ført til en solid eksponering av alle problemene med tenkemåten blant disse menneskene som hevder at det finnes andre intelligenser enn de som måles ved intelligenstester.
Det finnes allerede forskning på personlighet og hvordan man foretrekker å lære. Skolen favoriserer de som etter Big 5 er ryddige og nevrotiske, ifølge nylig svensk forskning. (Også forskning.no misforsto hva som ligger i nevrotisk). Det finnes antagelig også andre personlighetstrekk som har betydning, og på fasettnivå kan man nok finne enda mer.
Og vår studie tyder på at undervisningen ved universiteter, særlig i grunnfagsemner med skriftlige eksamener, hovedsakelig tester en begrenset type intelligens og dermed favoriserer visse personlighetstyper.
Man vet ikke om man skal le eller gråte.
Personlighetstester måler aspekter ved personlighetsmodeller, ikke intelligenser. Og i dette tilfellet er det svært mange feller å gå i. Hva med selv-seleksjon til studier? Hvor er overgangen mellom begrepene som måles og atferden som beskrives? Hvor er den empiriske støtten for påstandene 1 – 4? Det er tatt ut av lufta. Dette er ting vi ikke vet mye om.
Jeg foreslår at Solve Sæbø, professor, NMBU og Helge Brovold, rådgiver, NTNU, tar seg noen kurs i grunnleggende psykometri, testmetodikk og personlighetspsykologi for absolutte nybegynnere med stor interesse og entusiasme.
For det de gjør, det er spennende. Det burde ha vært mer av det.
Men denne kronikken, den er ikke fra forskningsfronten. Den er skrevet av to mennesker som er totalt ukjente med hva forskningsfronten er.