Vi snak­ker mye om språk­lig for­fall for tida. Dvs., det har vi all­tid gjort. Man­ge frust­re­res over end­rin­ge­ne og mener språ­ket blir dår­li­ge­re, mens de lær­de tar det med ro for­di de vet at språk­lig end­ring har skjedd hele tida uten at språ­ket har tatt nevne­ver­dig ska­de. Men en form for språk­lig end­ring tror jeg fak­tisk er ska­de­lig. Og det er språ­ket i Donald.

I den grad jeg har et reli­giøst for­hold til noe, er det Donald Duck og Dis­ney. Jeg har ikke noen impo­ne­ren­de sam­ling. Mye av det jeg har lest har vært lånt, og mye av det som har vært kjøpt i åras løp, er kas­tet. Jeg har det stort sett i hodet. Men skjer det meg noe i livet, så fin­nes det en Donald-his­to­rie jeg kan rela­te­re det til. 

Det er noe spe­si­elt – eller det var noe spe­si­elt – å vokse opp med Donald. Min gene­ra­sjon lær­te å lese av Donald. Vi hus­ker førs­te gang vi kun­ne lese Donald, ikke bare se på bil­de­ne. Men det er mer. Donald var med på å lære oss mest­ring.

Donald var fullt av det vi kal­te Donald-ord. Ord som bare var tøys. Som «Ren­ter». «Infla­sjon» «Skade­fro». «Mød­din­ger». Eksemp­le­ne er legio. Dvs. de var.

For meg var det en pri­vat over­gangs­ri­te hver gang jeg føl­te at jeg had­de fått et «eld­re» for­hold til Donald. Alt­så at jeg for­sto at man­ge av orde­ne ikke var tøyse­ord, men voks­ne ord. Wow. De bruk­te fak­tisk voks­ne ord i Donald. Donald er alt­så ikke bare tøys og tull.

For meg er det hel­lig­brø­de – ikke nær­mest hel­lig­brø­de, men fak­tisk hel­lig­brø­de – når Donald bry­ter med det­te.

I ei av de førs­te pock­et-bøke­ne – fra den­gang pock­et-bøke­ne bare had­de gode his­to­ri­er og kom ut bare tre-fire gan­ger i året, gjer­ne i form av ei ram­me­for­tel­ling – (da jeg lær­te uttryk­ket ram­me­for­tel­ling i nors­ken, slo det meg at Donald fak­tisk had­de et bevisst for­hold til lit­te­rære virke­mid­ler) – har Donald av en eller annen grunn fått en usunn inter­es­se for paleo­n­to­lo­gi. Mens Ole, Dole og Dof­fen lig­ger på gol­vet og leser tegne­se­ri­er, kom­mer Donald dras­sen­de med et lass bøker han hel­ler mener de bur­de lese – fengs­len­de avhand­lin­ger om de for­stei­ne­de tann­pir­ke­re som er fun­net i de gam­le hule­boer­nes mød­din­ger.

Mød­din­ger. Mød­din­ger. Ufat­te­lig kult, for det ordet had­de jeg lært på sko­len bare dager før. 

I opp­tryk­ke­ne som kom­mer nå, står det søp­pel­hau­ger. Hele poen­get er borte. 

Nar­ve­sen for­tel­ler meg at Donald taper i kon­kur­ran­sen med de and­re blade­ne som også bare blir sett på som blad i plast­pose med ting. Donald er ikke spe­si­elt len­ger. 

Begrun­nel­sen fra Egmont, for­la­get, er for­ståe­lig: De vil bru­ke språk som kun­den for­står. 

Men hvor­for det? Er du fem eller seks, så er livet ditt at stort sett enten vet du ikke eller du skjøn­ner ikke. Du er vant med at du må for­kla­res alt mulig. Så også i Donald. Det er slett ikke uvant.

Donald er ikke len­ger noe man kan vokse med. Noe man tyde­lig kan måle mot fram­skritt i eget liv. Noe som bidrar til opp­le­vel­se av mest­ring.

Donald er blitt kje­de­lig. Jeg vil ha mød­din­ger til­ba­ke.