Alle som har vært borti fagpsykologi har vært borti Sir Cyril Burt, om hvem det skal ha vært sagt at han:
- Forfalsket tvillingstudier for å bevise at intelligens er svært arvelig
- Innførte 11+-testen i England, som var en obligatorisk IQ-test som avgjorde om elever fikk gå gymnaset eller yrkesskole
- Argumenterte for at barn som skårte lavt på IQ-tester ikke hadde nytte av spesialundervisning, siden intelligens var så arvelig. For dette ble han adlet, siden staten da kunne spare mange penger.
En oppsummering jeg fikk fra kateteret (fritt etter hukommelsen) var som følger.
Et par år etter at Burt døde, ryddet en assistent på kontoret hans og oppdaget at tvillingstudiene Burt hadde basert seg på, var oppdiktet, og det var de to sekretærene hans også. Han skal ha blitt paranoid etter å ha blitt forbigått ved en forfremmelse. Han hadde jukset med data for å få mer nøyaktige data (forskjellene i IQ-skår mellom de eneggede tvillingparene i studiet hans skal ha vært urealistisk liten). Dette ble en stor skandale, grunnlaget for 11+-testen var falskt, og den ble avviklet. Sir Burt hadde blitt adlet for sin innsats, så fallet var høyt.
Sir Burt har fått gjenreist noe av æren i og med at det i ettertid har vist seg at han hadde rett: Intelligens er svært arvelig (Knopik et al., 2017). Det er imidlertid ikke så farlig lenger, siden det har vist seg at arvbar ikke betyr uforanderlig (Fisher, 1930). Det er heller ikke slik at lav intelligens nødvendigvis betyr dårlig læreevne, slik at spesialpedagogiske tiltak faktisk kan fungere.
Selv Arthur Jensen, kjent for å mene at intelligens er arvelig, skal ha gått med på at Burt jukset.
På grunn av Internet har jeg fått mulighet til å lese noen av de aktuelle artiklene fra dengang da: Arthur Jensens oppsummering (Jensen, 1995), og Sir Cyril Burts artikkel om 11+ (Burt, 1959).
Sir Burt var ganske riktig omstridt i sin samtid. To dager etter at Burt døde, ble tvillingdataene hans brent – etter en telefon fra en av Burts kolleger som sto på motsatt side i arv/miljø-debatten. Selve skandalen ble utløst av en artikkel hvor det de klassiske påstandene ble fremsatt: Tvillingdataene var forfalsket, Burts sekretærer var oppdiktet, det var regnefeil i dataene hans, etc. Den autoritære biografien som var under utarbeidelse da skandalen sprakk, tok disse påstandene for god fisk. Og de var ikke så verst godt dokumentert.
Så hvor ble det av sekretærene? Det Jensen (1991) skriver, er i korte trekk som følger.
De var umulige å spore opp, siden arbeidet ble gjort i mellomkrigstida. En av dem skal ha flyttet til Australia før krigen. Burt hevdet at han hadde brukt dem lenger enn han faktisk hadde, fordi han var ganske forfengelig, og ikke ville innrømme hvor lite faktisk forskning han hadde bedrevet etter krigen. De regnefeilene som ble påvist, var ikke vesentlige og ble gjort etter at han fylte 75.
Om dataene var oppdiktet eller ikke, vites ikke, siden de ble brent.
At tallene han oppga var så unormalt ryddige skyltes at de ble normalisert ved publikasjon. Dette er kommentert i artikkelen. Den eneste påstanden om fusk som faktisk kunne kontrolleres, var altså ikke sann. Så hvorfor skulle han ha diktet opp tvillingdataene? Han har ikke vært avslørt i fusk i noe av den andre og svært omfattende forskningen han gjorde.
Alle påstandene om fusk i Burts forskning har kommet fra politiske motstandere. Av det påstandene det har vært mulig å undersøke, viser det seg at ingen holder vann.
Men Jensen, da? Var han enig i at Burt fusket?
Nei. Han var enig i at Burt smurte tykt på i noen sammenhenger, men ikke at det gikk ut over forskningen hans. At han mente at Burts kritikere hadde rett i noen relativt uvesentlige påstander, har blitt tolket som om han mente at Burt var skyldig i alt han ble beskyldt for.
Alt i alt virker det som om Burt-affæren var et tidlig, og ganske vellykket, forsøk fra politisk korrekt hold på å sverte en meningsmotstander.
Men 11+-testen, da? Burt var jo rasehygieniker og ville sortere bort de som ikke hadde positive bidrag til genpoolen?
Ikke ifølge det han selv skriver. 11+-testen var et svar på et britisk lovvedtak fra 1944 om å bygge landet. Man måtte finne de smarteste, og det var det 11+-testen skulle gjøre. Hvis man mente at bare de vellykkede var intelligente, ville det jo ikke være noe poeng i en sånn test. Men Burt visste at intelligens var spredt utover hele befolkninga. Den beste måten å finne de mest intelligente på, måtte da være å teste hele folket.
Det høres ikke så innmari elitistisk ut på meg, det må jeg innrømme.
Referanser
- Burt, S. C. (1959). The examination at eleven plus. British Journal of Educational Studies, 99 – 117. https://doi.org/10.1080/00071005.1959.9973017
- Fisher, R. (1930). The Genetical Theory of Natural Selection. At The Clarendon Press.
- Jensen, A. R. (1995). IQ and science: the mysterious Burt affair. In Cyril Burt: Fraud or Framed? (pp. 1 – 12). Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780198523369.003.0001
- Knopik, V. S., Neiderhiser, J. M., DeFries, J. C., & Plomin, R. (2017). Behavioral genetics. Worth; http://worldcat.org.