Jeg ble nysgjerrig på denne boka delvis på grunn av anmeldelsene. Noen mente den ikke burde vært gitt ut, andre mente de erotiske skildringene var over en eller annen kant, og andre mente det var lite lødig litteratur. Når jeg har lest den, så slipper du å lese de anmeldelsene.
Jeg kan ikke sette noen diagnose på Max Manus, men ut fra det jeg har hørt og lest og sett (jeg har levert avis til ham), så slet han en del etter krigen. Boka er et forsøk på å skrive seg ut av det, tror jeg, for slikt trodde de på dengang.
Det var derfor han ikke ville ha den utgitt. Fordi den var for privat. Selv om ingen nok vil kjenne igjen noe av forfatteren i boka, vil forfatteren føle det, for slik er vi mennesker. Det som er privat, intimt og flaut for deg, kan også være det for meg. Eller det kan være bagatellmessig. Det kommer an på hva vår egen erfaring er. Manus hadde nok av erfaringer.
I 1948 var traumeraksjoner fortsatt tabu. Etter første verdenskrig fikk man ikke krigsinvalidepensjon dersom man ble diagnostisert med granatsjokk, for da hadde man dårlig moralsk ryggrad. Og slik forklares dette i boka også – den det gikk dårligst med etter krigen, som det tørnet for og som ble gal, han hadde alltid vært redd og svakelig. Skildringen i boka er ikke realistisk – man blir ikke gal av PTSD – ikke på den måten. Og i våre dager vet vi (faktisk – det er ikke noen trøstepremie) at hvem som helst får PTSD. Det ble oppdaget under Vietnam-krigen. Jeg gjetter på at Manus selv var skamfull over at han slet med krigstraumer – det er veldig vanlig. Det er det fortsatt.
At boka er skrevet i røverroman-stil ser ikke jeg på som negativt – heller ikke at hovedpersonens kone skildres som, vel, hovedpersonens følelsesliv er ikke akkurat som hos de fleste andre.
Det er mulig man må kunne noe om traumer for å få noe ut av boka. Den har ikke noe definert plot, ikke noen konflikt, knapt noen rød tråd. Det som driver boka fram er relasjonene mellom rollepersonene, og det er ikke så lett å se i ei bok som er skrevet i røverroman-stil.
Når man har PTSD, utspiller det seg scener for en. Hele tida. Flashbacks kalles det. De kan være minner, men de kan også være idealistiske gjenfortellinger av hva som burde eller kunne ha skjedd. Har man godt grep om språket, som Manus hadde, på sitt vis, er det fristende å skrive det ut.
Jeg tror boka best leses som en lengre flashback. En flashback er noe av det mest intime som er. Ikke rart Manus ikke ville at andre skulle lese den.
Hvis du vil vite hvordan det er å ha PTSD, er ikke denne boka noe dumt sted å begynne. Jeg skammer meg ikke over å oppleve den som en pageturner, heller. Det ble lest veldig, veldig kjapt.
Norwegian