Det skjer fæle ting i Midt-Østen igjen – verre enn på lenge, noen sier verre enn noensinne.
Jeg tør ikke prøve meg på noen analyse av konflikten, jeg har venner på begge sider og ønsker å beholde dem. Samtidig er det vanskelig å unngå at det dukker opp tanker rundt dette som enkelte kanskje kan synes bidrar til noe. Jeg vet ikke. Vi får se.
Vi er kjent med at tøyer man strikken for langt, så ryker den. Men de fleste strikker ryker med litt verdighet. Vi er, såvidt jeg forstår, enige om at det som har skjedd i Midt-Østen nå er mer og kanskje noe annet enn en strikk som har røket, som Bård Larsen skriver om her.
Jeg har skrevet noe litt i nærheten av dette en annen gang: Frels meg fra de gode. Oppsummert skriver jeg her om hvordan mennesker som oppfatter seg selv som gode, og da særlig svært empatiske mennesker, kan bli grusomme mot mennesker som føler at de truer sin inn-gruppe.
I terapi opplever jeg av og til mennesker, særlig med ADHD, som slår i stykker ting. For eksempel mobiltelefoner. Motivasjonen er enkelt forklart: De håper at folk vil skjønne at fortvilelsen de føler som får dem til å gjøre sånne ting, er dyp og stor. Dessverre er det ikke det de ser. De ser ikke: Ser du ikke hvor vondt jeg har det? Det de ser, er en tulling som slår i stykker dyre mobiltelefoner.
Jeg ser kanskje for meg Hamas som en klikk som
- er for mye i sin egen boble
- som er enige om at de er det gode og at alt de gjør følgelig er godt
- som har lav impulskontroll, kanskje pga egne traumer, kanskje fordi de oppmuntrer hverandre til å se bort fra alternativer (se også punkt 2),
- ikke har kultur for å være uenig (da er man jo slem (se igjen punkt 2))
- og sikkert mye som jeg har oversett
… og som følgelig ikke har mekanismer for å se at det er ingen som kommer til å se på det de gjør som annet enn tullinger som halshugger barn.
Ingen kan forutsi eller på forhånd forstå noe sånt. Det betyr at ingen provokasjon fra fiendens side kan forsvare dette. At det er e strikk som røk, javel, men strikker ryker ikke på den måten. At det kan forstås ut fra fagpsykologisk kunnskap er ikke det samme som å si at det er forsvarlig, og heller ikke at det er en reaksjon som burde ha vært forutsett. I den grad en sånn reaksjon burde ha vært forutsett, ville det vært Hamas som hadde ansvar for å organisere seg på en måte som gjør at de ikke fatter beslutninger som har slike konsekvenser som det som nå har skjedd.
Det kan tenkes, og det er en enda verre tanke, at Hamas ønsker å oppfattes som mennesker som er så fortvilet at de gjør forferdelige ting i nød og desperasjon. Jeg ser på det som lite sannsynlig, men ikke helt umulig, fordi så mye galskap på en gang er uvanlig.
Jeg sier altså ikke her at jeg har noen forutsetning for å forstå konflikten(e) i Midt-Østen. I den grad jeg kan sies å ta side, er det i at jeg mener det Hamas gjør nå, ikke kan forsvares, men at det kan belyses ut fra det vi kan om mennesker.
Det er menneskelig å forsøke å finne forklaringer på det uforståelig grusomme, og det er det jeg gjør et forsøk på her, ut fra det lille jeg innbiller meg at jeg har greie på her i verden. Hensikten med slike forklaringer er å opprettholde et bilde av verden som noe det går an å forstå og forutsi, fordi det gir trygghet.
Norwegian