Den faste leseren av denne bloggen vil muligens ha fått med seg at når jeg ikke blogger, er jeg psykolog, og noe av det jeg jobber med som psykolog, er begavede barn som er mistiplasset i skolen (hva jeg er når jeg blogger kan man saktens spekulere i). Det er nylig kommet to blogg-artikler fra lærere:
- Lise i De og oss?
- Maren Østbø i Er ikke alle barn begavede?
hvor det solid dokumenteres at det er all mulig grunn til å støtte arbeidet for de begavede barn.
I den sammenhengen vi snakker om nå, finnes det hovedsakelig to slags begavede barn: De som skårer høyt på IQ-tester og hvor prestasjonene på skolen ikke står i stil med dette: Altså de hvor verken lærere, foreldre eller barn forstår at barnet burde ha prestert mye bedre. Også er det de som helt klart er skoleflinke. I denne sammenhengen snakker vi altså om barn som helt spesifikt har en egen begavelse når det gjelder det å kunne tenke.
Skolen, PPT og BUP (de to sistnevnte er da instanser som har som oppgave å veilede evt. gi terapi til barn som er mistilpasset) har normalt solid kompetanse på barn med atferdsvansker eller lærevansker. Grunnen til at noen psykologer, f.eks. jeg, er opptatt av begavede barn er at også begavede barn kan ha utfordringer på skolen. Disse utfordringene, som det gis to eklatante eksempler på i det følgende, er ikke så godt forstått.
Jeg vil i det følgende gjøre mitt for at to lærere føler seg støtt.
Continue reading “Om begavede barn og to lærere som ikke ønsker å forstå dem”