Trykket i Dagbladet 5. august 2006.
Bjørn Yngve Tollefsen gjentar gamle myter om IQ og intelligens i Dagbladet 02.08.06, hvor han tilsynelatende argumenterer mot et styre av de smarte fordi smarte også kan være ganske ureflekterte.
IQ og intelligens er de emnene innen psykologisk vitenskap som er mest studert og best forstått. Både hva vi vet, og hva vi ikke vet, er grundig utredet, og de faglige diskusjonene dreier seg om helt andre ting enn det som vanligvis diskuteres i media. Det Tollefsen gjør, faller inn under dette: han blander sammen begreper og presenterer gamle spørsmål som om de er nye og ubehandlede.
Nei, det er ikke fordi Bach kunne ha 7 – 8 melodier i hodet samtidig vi kaller ham geni; vi kaller ham geni på grunn av det han leverte. Men noe gjorde ham i stand til å levere. Dette noe hadde sammenheng med hvor flink han var til å tenke. Mennesker som kan tenke slik, skårer vanligvis høyt på IQ-tester, og mennesker som skårer høyt på IQ-tester, er vanligvis intelligente. Noen få av disse blir beskrevet av andre som genier. Hvordan kan dét ha seg, når IQ-tester måler ting som tilsynelatende virker helt mekaniske?
Det er to grunner til dette. Den ene grunnen er at de gode testene ligner bare i beskjeden grad på de som er i aviser og ukeblader, og de måler svært mange forskjellige ting. Den andre grunnen har sammenheng med at det, som sagt, ikke er noe innen psykologisk vitenskap som er så gjennomstudert som intelligens. Vitenskapelige resultater er, ikke ulikt intelligente mennesker, ofte vanskelige å forstå. Vi vet ikke alt om hvorfor mennesker som er gode til å se regelen i følgerekker ofte er intelligente, men vi vet at det er sånn. Vi vet også at dersom en person som skårer høyt på IQ-tester gjør noe uforståelig, er det større sannsynlighet for at det er givende å undersøke årsaken enn dersom en person som skårer lavt på IQ-tester gjør det.
Tollefsen later til å mene at resultater som ikke er perfekte er ubrukelige. Mennesker som skårer høyt på IQ-tester kan også være ureflekterte, derfor er IQ-tester suspekte. Ja, det kan ikke garanteres at et menneske som skårer høyt på en IQ-test er begavet, men sannsynligheten for begavelse øker med størrelsen på skåren. Det er mange flere mennesker som skårer lavt på IQ-tester som er ureflekterte, enn som skårer høyt. Dette poenget vil muligens bli lettere å presentere i framtida i og med at sannsynlighetsregning nylig gledeligvis har fått langt større plass i grunnskoleopplæringa.
På midten av 1980-tallet leverte de amerikanske forskerne Hunter & Schmidt en rekke vitenskapelige artikler som dokumenterte at innsparingene for Staten ville bli enorme dersom IQ-testing ble et av kriteriene ved seleksjon av saksbehandlere. Tollefsen vil presumptivt ikke at IQ skal ha betydning for fordeling av samfunnsmakt og tillitt. Det er det imidlertid all mulig grunn til. At IQ ikke er en selvsagt del av seleksjon av mennesker i maktposisjoner er en betydelig sløsing av ressurser, et poeng som burde tas stadig mer alvorlig. At ressursene i verden er begrenset har aldri vært tydeligere. At det å forvalte dem klokest mulig har etiske og moralske sider har aldri vært klarere.
Men Tollefsen er skeptisk til IQ, og han er i godt selskap. De fleste intelligente mennesker som når langt skjuler hvor smarte de er til daglig. Kolleger har en tendens til å samle seg, bevisst eller ubevisst, mot sine smartere medarbeidere og hindre dem i å gjøre karriere. Forskningen viser at hver økning i intelligens fører til klokere ledelse, mens massene helst vil bli villedet av mennesker de er i stand til å forstå.
Norwegian