Send som innlegg til Ukeavisen Ledelse.
Norsk Standard skal hjelpe med å lage ett sertifikat for coaching, og det spørres, betimelig nok, hvor godt sammensatt teamet som gjør jobben er. Jeg ledet i sin tid Veritas’ prosjekt for å lage et kompetansesertifikat for brukere av arbeidspsykologiske tester og fikk noen erfaringer og gjort noen refleksjoner der som jeg tror kan være interessante i forhold til sertifisering av coaching-kurs og coaching-tjenester.
Essensen av det å lage et ordentlig sertifikat er at det finnes bukker, og det finnes havresekker, og de skal ikke møtes. De forskjellige aktørene må balanseres slik at det aldri er tvil om at sertifiseringen reflekterer en samlet og uavhengig interesse. Kunder vil være interessert i strenge krav (for å være sikker på å å få kvalitet); fageksperter vil vite hva slags krav som er ønskelige i en perfekt verden, mulige å måle, men vil f.eks. kunne ri kjepphester; tilbydere vil at kravene skal være lette, slik at sertifisering blir billig; praktikere vil kunne vite hva som er realistisk; etc.
Sertifikatet må være et svar på et krav fra markedet. Noe er galt, og noe blir galt, dersom det ikke er markedet som har drevet frem ønsket om sertifisering. Det må lages et faglig utvalg som skal sette sammen kravene, og dette faglige utvalget skal være ubetalt for å unngå interessekonflikter. Det skal bestå av et representativt tverrsnitt av hele markedet (både tilbydere av tjenester, tilbydere av kurs, brukere, etc.). Fagutvalget må settes sammen slik at markedet er enig i at det er representativt. Klarer man ikke dét, er ikke behovet for sertifisering reelt.
Det man trenger for å lage et sertifikat er a) en standard hvor kravene er formulert, b) en sertifiseringsinstans som kan avgjøre om noe tilfredsstiller standarden og c) (hvis relevant) kursleverandører. Disse må være uavhengige av hverandre: Sertifiseringsinstansen kan f.eks. ikke lage det faglige innholdet og heller ikke arrangere kurs fordi dette vil gå ut over troverdigheten til sertifikatet.
I tilfellet med kompetansesertifikatet for brukere av arbeidspsykologiske tester besto det faglige utvalget av representanter for Norsk Psykologforening og professorer i psykometri (som forvaltere av den faglige kompetansen), HR-personer (som representanter for brukere), testleverandører og rekrutteringsbyråer (som representanter for tilbydere). Jeg ser for meg at for at et sertifikat for coacher må ha med psykologer, kursleverandører, coacher og typiske kunder. Dette gjelder enten det som skal sertifiseres er kurs eller coacher.
Alt kan som kan rangeres i godt eller dårlig kan sertifiseres. Man kan sertifisere prosesser (altså hvordan ting lages), man kan sertifisere produkter (altså ting som er laget), og man kan sertifisere kompetanse (f.eks. kunnskapen til mennesker som skal lage ting). Sertifisering forutsetter at man har en standard og en måte å måle konformitet i forhold til standard (altså i hvilken grad det man ønsker å sertifisere, tilfredsstiller kravene som standarden setter).
Hvordan slik sertifisering bør foregå er beskrevet i en rekke ISO-standarder. De mest relevante er ISO 45011 og ISO 45012 samt ISO 45013 som er blitt erstattet Av ISO 17024. Alle er skåret over stort sett samme lest (og er korte og greie): De er laget av mennesker som har laget mange sertifikater, som har støtt på alle problemene som kan oppstå i forbindelse med å lage sertifikater, og de har funnet kloke løsninger som fungerer godt. Det finnes andre måter å gjøre det på, men det er disse jeg kjenner.
Norwegian