I store, lykkelige familier krangler ingen, siden alle er enige om alt og alle trekker i samme retning. Det blir kanskje vanskelig å få endret noenting, siden alle som vil foreslå noe nytt må være sikre på at ingen vil være uenige i forslaget. Men det er ikke noe problem hvis det er viktigere å være en stor, lykkelig familie enn å bli bedre i noe. I store, lykkelige familier trives psykopater og konflikter. Her er litt om hvorfor.
De fleste har et ganske upresist forhold til ordet «konflikt,» i hvert fall hvis mediene er noen indikator. Det finnes fine ord som «surmuling», «uenighet», «krangel» og «skuddveksling» og «konflikt» er brukt om alle. Så for å holde ting litt presist her: Det er en konflikt dersom det ikke skjer noen konstruktiv utveksling mellom partene, enten fordi de ikke kan eller ikke vil snakke sammen. Hvis de snakker sammen, selv om temperaturen er høy og de sårer hverandre av og til, er det uenighet eller krangel. Distinksjonen er viktig fordi hvis man ikke tillater uenighet og av og til krangel, så øker man risikoen for konflikter. Den er i hvert fall viktig hvis dette faktisk stemmer.
Den konfliktsky leder som ser på enhver opphetet meningsutveksling som noe negativt, og løser uenigheter mellom mennesker ved å flytte en av dem til ei annen avdeling, fører til at uenigheter ikke blir luftet og at framskritt ikke skjer. I hvert fall ble jeg minnet på denne tankegangen sist jeg leste noe klokt om at konflikter fører til nytenkning. Nei, konflikter gjør ikke det. Krangler og opphetede meningsutvekslinger kan gjøre det, men kjennetegnet på konflikter er at partene ikke snakker sammen på noen konstruktiv måte.
Én måte å løse konflikter på er å se på motparten som psykopat. Slik skyver man alt ansvar for endring over på motparten, som jo i så fall ikke kan endre seg. Men «psykopat» er i beste fall en tvilsom diagnose. Den forsvant fra manualene ei stund fordi de lærde ikke klarte å bli enige om at de fantes. Den kanadiske professoren i psykologi og forfatter av en klassiker om psykopater, Robert Hare, klarte egenhendig å få diagnosen tilbake igjen, riktignok som en litt obskur underkategori. Han har, basert på studier av psykopater i fengsel, konkludert med at det må være en viss andel av psykopater i organisasjoner, uten at jeg har klart å finne noen vitenskapelige studier som understøtter dette. I Norge er det lite sannsynlig at psykopater, hvis de finnes, når særlig langt i næringslivet fordi de egenskapene som fører til forfremmelse til lederskap går på tvers av de egenskapene som typisk fører til forfremmelse. Hvis en psykopat når toppen i en norsk bedrift er det grunn til å lure på hvordan klimaet er i resten av bedriften.
Noen ledere har en stil som de tror er effektiv, men som skremmer folk. Hvis organisasjonen de jobber i skyr uenighet, er det veldig lett å tenke at nei, henne vil jeg ikke gi noen tilbakemelding på stilen sin, for hun er psykopat og psykopater kan man ikke gjøre noe med, har jeg hørt. Da sykmelder jeg meg heller noen uker. Men man kan ikke sykmelde seg. Det er legen som sykmelder. Det man kan gjøre, er å lære seg å gi tilbakemelding på en sånn måte at motparten føler seg tatt på alvor og behandlet konstruktivt. I enerom, med følelse: Nå nettopp sa du dette, og når du gjør det, føler jeg meg sånn.
Kjenner noen av dere dere igjen? Takler bedriftene deres uenighet, eller feies alt under teppet? Hvordan takler ledere og markante personligheter tilbakemelding på stilen sin? Har du noen erfaringer med at å gi tilbakemelding på dårlig lederstil ga forbausende konstruktivt resultat?
God jul – og vær snill med slekta!
Norwegian