Da jeg var mindre var det konstant kamp i heimen om volumkontrollen. Én ting var sikkert: jeg kom ikke til å være slik mot mine barn, det gikk ikke an å like mer bråkete musikk enn jeg likte. Jeg var vaksinert. Trodde jeg. Så kom i rask rekkefølge punk, hip-hop, rap og techno, og jeg forsto at musikk kan være ulidelig på mange andre måter enn å være bråkete.

The Beatles sto for kompetanse. Vel kunne det høres ut som piggtråd og vel var det både atonalt og rart av og til (Helter Skelter, # 9 Revolution, You Know My Name), men det var kvalitet. Det var gjort av folk som kunne. Det ble gjort av mennesker som visste at det er mer enn forskjellige perspektiver: Det er ikke alltid riktig at det er fint på hver sin måte. Av og til er noen best. The Beatles sang rent (OK, men Ringo hadde sjarm), og det gjorde koret også. De kunne spille. De hadde kompetente teknikere. De hadde kvalitetskontroll (Om kvelden kom Paul tilbake til studio og spilte inn trommene selv). Det ble gjort til det var som det skulle.

OK, jeg liker Bob Dylan også. I contain multitudes.

Og nå er det snart ingen grunn til ikke å ha The Beatles på iPod-en.

Av og til leser jeg kritikker av Beatles-plater. Jeg synes det er litt absurd. Man kritiserer ikke meteren. Den er der og den er meter. Man kan kritisere tommestokker for å være for korte eller for lange eller for å måle andre ting enn metre, men meteren er meter.

Jeg husker da His Steveness introduserte iTMS. Han hadde snakket med McCartney, og «He was totally into it», sa han. Jeg vet ikke. Man kan si mye rart om His Steveness men han er kjent for å være liberal i hvordan han beskriver situasjoner han kjenner til. Det var i hvert fall ingenting som tydet på at vi måtte vente så lenge før advokatene til The Beatles la ned sablene.

OK da. Jeg kommer neppe til å handle The Beatles på iTMS. Jeg har alle platene og jeg har ikke iPod.

🙂

Print Friendly, PDF & Email