Jørn Hurum har vært den første til å skjønne hvor kult et veldig, veldig kult fossil er, og det har han gjort så mye han kan ut av. Dette har vakt blandede reaksjoner.
Jeg tror jeg skal begynne med å si at jeg skjønner Hurum, jeg ønsker ham alt godt, og jeg tror ikke det er noen særlig skade skjedd. Hovedproblemet er dette:
- Det er bortimot umulig å få spalteplass til vitenskap i pressen dersom man ikke alt har et navn (se f.eks. Kan det være nødvendig å være så sint).
- Det er helt umulig å få journalister til å videreformidle vitenskapelige nyheter så korrekt at det gir mening. Jeg kunne gitt eksempler, men journalistene ville ikke tatt poenget, så det ville vært litt meningsløst.
Så hva skal en vitenskapsmann med lyst til å formidle gjøre? Jo, omtrent som Hurum.
Hurun har sagt at dyret er en link. Journalistene har tilføyd «missing.» Hva kunne Hurum ha gjort for å hindre dette? Ingen verdens ting. Han kunne sagt noe for å få de som har peil til å skjønne at han vet det, men vi som har peil vet jo at han vet det.
Jørn Hurum er ikke direkte ukjent lenger, men han begynner å få seg et navn. I og med at det å få seg et navn innen vitenskap er så vanskelig som det er, synes jeg alle midler, innen rimelighetens grenser, må være tillatt, i og med at tilstandene er som de er, at grensene for rimelighet må være vide.
De to muligens mest kjente populærvitenskapelige formidlerne i Norge, Thomas Hylland Eriksen og Knut Jørgen Røed Ødegaard, får jevnlig pepper. Eriksen typisk fordi han svarer på alt enten han har greie på det eller ikke, og Røed Ødegaard fordi han tar luven fra forskere som har oppdaget et eller annet.
Det er klart at det er for lettvint å avvise kritikk mot populærvitenskapelige formidlere med misunnelse – alle gjør vi feil av og til. Men heller enn å samarbeide med de som får det til, og lære av dem, går andre forskere til angrep. Det er problematisk på mange måter: Leif Kennair har skrevet ganske utfyllende i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om hvor ubehagelig det er å stå fram i media med ubehagelige fakta.
Hurum prøver seg. Han gjør tabber. Men det Michael D. Lemonick reflekterer rundt – at oppstusset vil redusere den vitenskapelige betydningen av funnet – tviler jeg på er særlig begrunnet. En av de virkelig fine egenskapene ved vitenskap er at betydningen av et funn er uavhengig av hvem som finner det, og at fakta taler for seg selv.
Skal man formidle vitenskap, gjør man tabber. Hurum har gjort noen tabber. Det verste som kan skje er at han ikke lærer av dem. Det burde han få til – han er neppe dum.
Norwegian