Skandaler finner man overalt, og psykologi er ikke noe unntak. Den største skandalen psykologien som fag har prestert er velegnet som pedagogisk eksempel på hvorfor man skal være forsiktig med å tro at man vet noe om intelligens. Følg med, så får du ei historie du kan dra i festlig lag og kanskje, men bare hvis du vil, lærer du noe på kjøpet.
Fra 1944 til 1976 var det vanlig i England at alle skolebarn tok en test som het 11+. Dette var en test som målte akademiske ferdigheter ut fra en idé om at dersom man er intelligent, er man akademisk anlagt; er man ikke, er man praktisk anlagt. Følgelig ble praksis at de som skårte over et bestemt nivå gikk gymnaset, resten gikk yrkesskolen.
Eksamenen ble designet av Sir Cyril Burt, som ble adlet for sin innsats for landet. Han hadde, trodde han, bevist at intelligens er arvelig. Han hadde studert over 50 eneggede tvillingpar som var atskilt ved fødselen, og funnet at eneggede tvillinger som hadde vokst opp hver for seg, altså i forskjellig miljø, hadde nesten samme IQ. Da måtte intelligens være svært arvelig, og siden intelligens var svært arvelig, var det ikke noe poeng i å bruke ressurser på å utdanne dumme mennesker.
Amerikanerne fant ikke like stor arvelighet som britene, men Burts materiale var solid. Det ble spekulert i at forskjellen mellom britiske og amerikanske funn kunne skyldes forskjell i tro på hva man kan få ut av evnene sine i de respektive landene, men dette ble bare spekulasjoner.
Etter at Sir Cyril døde, ryddet en assistent opp på kontoret hans, og gjorde en sensasjonell oppdagelse. For å gjøre en lang historie kort: Det viste seg at tvillingparene hans var oppdiktet, og det var de to sekretærene hans også. Det ble stor skandale, hele hans vitenskapelige arbeide ble trukket i tvil, og en av konsekvensene var at 11+-testen ble kraftig tonet ned.
Samtidig begynte amerikanerne å rapportere om arvelighet av intelligens på samme nivå som det Burt hadde diktet opp. Hva var dette for noe? Slik forskningen står i dag, er det dette:
For det første: Det er ikke sant at det er noen sammenheng mellom intelligens og praktisk kontra akademisk anlegg. Både de dyktigste praktikerne og de dyktigste akademikerne skårer høyt på IQ-tester, men noen av de som skårer høyt på IQ-tester liker å mekke bil mens andre liker å knekke mattenøtter. Det er alltid lurt å være flink til å tenke. Praksisen i England førte til at de fikk masse dumme arbeidere og masse umotiverte akademikere.
For det andre: Det er ikke sant at høy arvelighet betyr vanskelig å endre. Folk tror gjerne det, kanskje fordi de enkleste eksemplene på arvelighet faktisk er ting som er vanskelig å endre. Øyenfarge er svært arvelig, og det er svært vanskelig å endre – mens ordforråd også er svært arvelig, samtidig som hele ordforrådet ditt er lært. Arvelighet er et av de begrepene innen psykologien som er vanskeligst å forstå, og jeg skal ikke prøve her. Kanskje i et seinere innlegg her. Hvis mange nok spør om det.
Intelligens er veldig arvelig, og intelligens har vist seg å være svært vanskelig å endre. Miljøet setter retning, men de som er intelligente fra fødselen av er flinkest til å utnytte miljøet, noe som skaper positive sirkler for de som er født med bra anlegg og negative sirkler for de som ikke er det.
Samtidig bidrar også skolesystemet til å forsterke ulikheter: Når alle får det samme miljøet i skolen, er det bakgrunnen til hver enkelt elev som utgjør forskjellen mellom elevene. Skal man behandle mennesker likt, må man behandle dem forskjellig. Dette ser ut til å vinne gehør i skolen, men langsomt og til dels feil, som for eksempel når skolen kommer i skade for å omfavne de rare teoriene til Howard Gardner heller enn å sette seg inn i hva forskningen faktisk sier.
Norwegian