En mann som dre­per 80 men­nes­ker i en aksjon for en sak som få for­står, må da være gal? Hvor­for er det i det hele tatt spørs­mål om han er sinns­syk? Jeg tenk­te å skri­ve noen få opp­kla­ren­de ord om det­te.

Folk tror så mye rart om hva det vil si å være gal. Hvis man er gal, hus­ker man ikke hva man gjør, og man er far­lig. Folk bru­ker gjer­ne det i for­svar: Hvis de ikke hus­ker hva det gjor­de, må de ha vært gale, og føl­ge­lig ikke ansvar­li­ge for hva de gjor­de. La oss se litt først på hva psy­kia­tri­en sier om gal­skap.

Psykose

Fag­ut­tryk­ket for det som i dag­lig­språ­ket bete­ge­nes som gal, er psy­ko­tisk. I en psy­ko­tisk epi­so­de – som kan være kort eller lang – er man over­be­vist om, og tror på, ting som umu­lig kan stem­me. Det fin­nes hoved­sa­ke­lig tre kate­go­ri­er av psy­ko­se – tre måter å være psy­ko­tisk på: Bipo­lar eller uni­po­lar psy­ko­se (alt­så det som i dag­lig­ta­len kal­les manisk/depressiv), para­no­id psy­ko­se, og schi­zo­fre­ni. Psy­ko­ser varie­rer i årsak, utbre­del­se, og hvor­dan de rent kon­kret viser seg. Psy­ko­tis­ke men­nes­ker har nor­malt til fel­les at de tror ting som ikke kan stem­me, at de har urea­lis­tis­ke fore­stil­lin­ger om sin plass  ver­den, og at de hører stem­mer som ikke er der.

Polar psykose

Men­nes­ker som lider av en av de pola­re psy­ko­se­ne veks­ler mel­lom nor­malt stem­nings­leie og å være unor­malt opp­stemt eller ned­stemt. Bipo­la­re veks­ler mel­lom å være opp­stemt, ned­stemt og, øh, nor­mal, mens uni­po­la­re veks­ler mel­lom å være ned­stemt og å være nor­mal. Og det er ikke snakk om dag­lig­dag­se opp- eller ned­tu­rer: Sce­na­rio­et den pola­re befin­ner seg i i utter­punk­te­ne er pre­get av at ingen­ting er umu­lig, eller at ingen­ting er mulig, og av en svært skjev vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning. Vi kan alle ha sån­ne følel­ser av og til, men det som er psy­ko­tisk i de pola­re lidel­se­ne er det å ikke i det hele tatt reflek­te­re rundt om det man ten­ker eller føler er rea­lis­tisk, og det å hand­le uhem­met etter følel­se­ne. Det er ikke noe syke­lig i å ha en følel­se av at alt er godt og at alt kom­mer til å ord­ne seg. Det blir pro­ble­ma­tisk først når man set­ter for­muer over styr for­di man reg­ner med at alt kom­mer til å ord­ne seg.

Paranoid psykose

Para­no­id betyr «på siden av vir­ke­lig­he­ten». Men­nes­ker som lider av para­no­id psy­ko­se har urea­lis­tis­ke fore­stil­lin­ger om sin plass i ver­den. De kan ha gran­dio­se fore­stil­lin­ger om seg selv – at de er utpekt av høy­ere mak­ter for å utøve en eller annen stor­dåd, eller de kan tro at alle er ute etter dem. De kan være far­li­ge når fore­stil­lin­ge­ne deres inne­bæ­rer at de må beskyt­te seg mot det som tru­er dem.

Schizofreni

Schi­zo­fre­ni betyr split­tet sinn. Schi­zo­fre­ne sli­ter med å hol­de orden på tan­ke­ne i hodet. Det­te opp­le­ves natur­lig­vis som vel­dig slit­somt. Schi­zo­fre­ni er anta­ge­lig en sekke­be­teg­nel­se for fle­re for­skjel­li­ge lidel­ser som har en del ting fel­les. Schi­zo­fre­ne deles gjer­ne opp i hebe­fre­ne (som snak­ker ufor­ståe­lig og usam­men­hen­gen­de), para­niode (som har mer­ke­li­ge ide­er), kata­tone (som kan stå ube­ve­ge­lig i lang tid ad gan­gen), resi­dua­le (som ikke viser sym­pto­mer men som har gjort det og som vil gjø­re det igjen, og udif­fe­ren­si­er­te – hvor alle sym­pto­me­ne er der og ingen er mer utpre­ge­te enn and­re. De fles­te schi­zo­fre­ne viser trekk fra alle vari­an­te­ne og får dia­gno­se etter dem som er mest frem­tre­den­de. Sym­pto­me­ne kan opp­sstå i alt fra tjue­års­al­der til førti­års­al­der.

Personlighetsforstyrrelser

Alle har vi sær­he­ter som kan hind­re oss i å få gjort det vi øns­ker. Det er når vi har så mye av det at det blir gen­relt plag­somt at vi kal­ler det per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser. Men­nes­ker som lider av per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser har van­lig­vis ikke noen utpre­ge­de tanke­for­styr­rel­ser – de har sjel­den rare ide­er, og de kan skjøn­ne, midt oppi en epi­so­de, at å opp­fø­re seg sånn er ikke sær­lig lurt. Det som gjør det til en for­styr­rel­se er nett­opp at de ikke kla­rer å la være selv når de skjøn­ner at det ikke er sær­lig lurt.

Per­son­lig­hets­frostyr­rel­ser deles nor­malt opp i tre kate­go­ri­er – dra­ma­tisk, unn­vi­ken­de og eksent­risk. Blant de dra­ma­tis­ke reg­nes anti­so­si­al, bor­der­line, nar­ciss­tisk og his­t­ro­nisk. Blant de eksent­ris­ke reg­nes para­no­id, schi­zo­typ og schi­zoid per­son­lig­hets­for­styr­rel­se. Og blant de unn­vi­ken­de reg­nes unn­vi­ken­de, avhen­gig og tvangs­pre­get per­son­ligehts­for­styr­rel­se.

Det vil føre for langt å gi en detal­jert beskri­vel­se her. Men det som er rele­vant er vel at det er de eksent­ris­ke per­son­lig­hets­for­styr­rel­se­ne som er led­sa­get av bisar­re fore­stil­lin­ger. Mens his­t­ro­ni­ke­re og nar­cis­sis­ter (og av og til bor­der­li­ne­re) hol­der hoff for å få bekref­tet at de er ene­stå­en­de fan­tas­tis­ke (eller, hva bor­der­li­ne­re angår, det mot­sat­te), tren­ger ikke eksen­tri­ke­re den­ne type bekref­tel­se – de vet det. Det dis­ku­te­res om de eksent­ris­ke per­son­lig­hets­for­styr­rel­se­ne er en mild vari­ant av para­no­id psy­ko­se.

Følelsesmessige forstyrrelser

I for­bin­del­se med sins­syk­dom snak­ker vi van­lig­vis om tanke­for­styr­rel­ser – alt­så at men­nes­ker ikke reson­ne­rer på måter som kan reg­nes som hen­sikts­mes­si­ge. Følel­ser er vans­ke­li­ge­re å beskri­ve – hva er nor­ma­le følel­ser? Det er mulig å være rime­lig logisk men rea­ge­re svært uvan­lig følel­ses­mes­sig, slik at and­re men­nes­kers reak­sjo­ner ikke påvir­ker en slik som de van­lig­vis gjør hos de fles­te and­re men­nes­ker. Det­te gjel­der f.eks. for asper­ge­re og autis­ter, men også for fle­re av de psy­ko­tis­ke og de per­son­lig­hets­for­styr­re­de til­stan­de­ne. Hos enkel­te vir­ker and­re men­nes­ker og følel­ser vel­dig sterkt, som om de spil­ler all ver­dens rol­le; hos and­re vel­dig svakt, som om de ikke spil­ler noen rol­le.

Strafferettslig tilregnelig

Jeg for­står meg ikke på jus, ver­ken i teori eller i prak­sis. Det er psy­ko­lo­gi jeg i prin­sip­pet har over­sikt over. Og her skil­ler vi mel­lom men­nes­ker som skjøn­ner kon­se­kven­se­ne av det vi gjør – og de som ikke gjør det. Selv sterkt per­son­lig­hets­for­styr­re­de men­nes­ker skjøn­ner at det de gjør er rart – mens forsk­ning viser at psy­ko­ti­ke­re kan ha pro­ble­mer med å end­re stra­te­gi­er når det de gjør, ikke fun­ge­rer. De lærer alt­så ikke uten vide­re av erfa­ring. Så når men­nes­ker som har gjort gru­som­me ting blir reg­net som straffe­retts­lig til­reg­ne­li­ge, kan de fort­satt være det vi på folke­mun­ne kal­ler gale – men like­vel i stand til å reson­ne­re logisk, og føl­ge­lig iføl­ge jus­sen opp­fyl­le betin­gel­se­ne for å la seg kor­ri­ge­re av straff.

Det er ikke kom­met ut mye om Brei­vik ennå, men ide­ene hans slik de er pre­sen­tert i media – han tror han er i en krig, han tror tor­tur er van­lig i nors­ke fengs­ler, han har svært rare ide­er om sin plass i sam­fun­net og hvor­dan sam­fun­net bur­de orga­ni­se­res – tyder på at han er psy­ko­tisk mer enn per­son­lig­hets­for­styr­ret. Han har rea­gert prak­tisk og etter sine egne ide­er hen­sikts­mes­sig på helt vil­le ide­er som han tror på og som han ikke kla­rer å være kri­tisk til. Han vir­ker ikke tanke­for­styr­ret slik schi­zo­fre­ne er det – mani­fes­tet has er ikke skre­vet av en schi­zo­fren slik jeg kla­rer å vur­de­re det. Da had­de det vært rote­te og uor­ga­ni­sert.

Dia­gnos­ti­se­ring skjer i hen­hold til kli­nis­ke manua­ler. Det jeg har pre­sen­tert oven­for er det jeg reg­ner som mest aktu­elt. Men manua­le­ne er på hundre­vis av sider, det er man­ge dia­gnose­ka­te­go­ri­er, med for­skjel­li­ge teo­re­tis­ke bak­grun­ner, for­kla­rings­mo­del­ler og pro­gno­ser. Slik Brei­vik pre­sen­te­res i media, er det enkel­te dia­gno­ser jeg vil ute­luk­ke, som f.eks. per­son­lig­hets­for­styr­rel­se, mens and­re er mer sann­syn­li­ge.

Etter utal­li­ge opp­ford­rin­ger vil jeg la være å spe­ku­le­re, bare slå fast: Å gjø­re som Brei­vik har gjort er svært uvan­lig. Dia­gnose­sys­te­me­ne er utar­bei­det ved å fin­ne fel­les­trekk hos man­ge men­nes­ker med til­sva­ren­de atferds­mønst­re. Brei­vik er et unn­tak, og føl­ge­lig ikke noen som lett lar seg pas­se inn i noen bestemt dia­gno­se.

Om det kva­li­fi­se­rer til at han er sinns­syk i juri­disk for­stand aner jeg ikke, i og med at jeg ikke for­stå rmed på jus, ver­ken i teori eller prak­sis.

I det­te inn­leg­get har jeg for­søkt å klar­gjø­re litt om hvor­for det kan være sprik mel­lom hva folk flest opp­fat­ter som gal, og hva som skal til for å være gal – alt­så util­reg­ne­lig, ute av stand til å se kon­se­kven­se­ne av det en gjør – i psyko­li­gisk for­stand. Det er mulig, selv om det kan være vans­ke­lig å for­stå, å ha man­ge rare fan­ta­si­er og like­vel fun­ge­re rime­lig nor­malt i and­re sam­men­hen­ger.

Jeg har ikke for­søkt å skri­ve sær­lig opp­ly­sen­de om hvor­dan dia­gnos­ti­se­ring rent prak­tisk bør fore­gå. Vi vet for lite om Brei­vik til å kun­ne set­te noen dia­gno­se – og noen ordent­lig dia­gno­se kan man uan­sett ikke set­te uten å ha møtt ham. Jeg synes ikke psy­ko­lo­ger skal la være å spe­ku­le­re og å gi eksemp­ler, men da under for­be­hold om at det ikke er Brei­vik vi dia­gnos­ti­se­rer, men at vi prø­ver å for­kla­re eller beskri­ve eller reson­ne­re rundt det det kom­mer fram at han har gjort.