En mann som dreper 80 mennesker i en aksjon for en sak som få forstår, må da være gal? Hvorfor er det i det hele tatt spørsmål om han er sinnssyk? Jeg tenkte å skrive noen få oppklarende ord om dette.
Folk tror så mye rart om hva det vil si å være gal. Hvis man er gal, husker man ikke hva man gjør, og man er farlig. Folk bruker gjerne det i forsvar: Hvis de ikke husker hva det gjorde, må de ha vært gale, og følgelig ikke ansvarlige for hva de gjorde. La oss se litt først på hva psykiatrien sier om galskap.
Psykose
Faguttrykket for det som i dagligspråket betegenes som gal, er psykotisk. I en psykotisk episode – som kan være kort eller lang – er man overbevist om, og tror på, ting som umulig kan stemme. Det finnes hovedsakelig tre kategorier av psykose – tre måter å være psykotisk på: Bipolar eller unipolar psykose (altså det som i dagligtalen kalles manisk/depressiv), paranoid psykose, og schizofreni. Psykoser varierer i årsak, utbredelse, og hvordan de rent konkret viser seg. Psykotiske mennesker har normalt til felles at de tror ting som ikke kan stemme, at de har urealistiske forestillinger om sin plass verden, og at de hører stemmer som ikke er der.
Polar psykose
Mennesker som lider av en av de polare psykosene veksler mellom normalt stemningsleie og å være unormalt oppstemt eller nedstemt. Bipolare veksler mellom å være oppstemt, nedstemt og, øh, normal, mens unipolare veksler mellom å være nedstemt og å være normal. Og det er ikke snakk om dagligdagse opp- eller nedturer: Scenarioet den polare befinner seg i i utterpunktene er preget av at ingenting er umulig, eller at ingenting er mulig, og av en svært skjev virkelighetsoppfatning. Vi kan alle ha sånne følelser av og til, men det som er psykotisk i de polare lidelsene er det å ikke i det hele tatt reflektere rundt om det man tenker eller føler er realistisk, og det å handle uhemmet etter følelsene. Det er ikke noe sykelig i å ha en følelse av at alt er godt og at alt kommer til å ordne seg. Det blir problematisk først når man setter formuer over styr fordi man regner med at alt kommer til å ordne seg.
Paranoid psykose
Paranoid betyr «på siden av virkeligheten». Mennesker som lider av paranoid psykose har urealistiske forestillinger om sin plass i verden. De kan ha grandiose forestillinger om seg selv – at de er utpekt av høyere makter for å utøve en eller annen stordåd, eller de kan tro at alle er ute etter dem. De kan være farlige når forestillingene deres innebærer at de må beskytte seg mot det som truer dem.
Schizofreni
Schizofreni betyr splittet sinn. Schizofrene sliter med å holde orden på tankene i hodet. Dette oppleves naturligvis som veldig slitsomt. Schizofreni er antagelig en sekkebetegnelse for flere forskjellige lidelser som har en del ting felles. Schizofrene deles gjerne opp i hebefrene (som snakker uforståelig og usammenhengende), paraniode (som har merkelige ideer), katatone (som kan stå ubevegelig i lang tid ad gangen), residuale (som ikke viser symptomer men som har gjort det og som vil gjøre det igjen, og udifferensierte – hvor alle symptomene er der og ingen er mer utpregete enn andre. De fleste schizofrene viser trekk fra alle variantene og får diagnose etter dem som er mest fremtredende. Symptomene kan oppsstå i alt fra tjueårsalder til førtiårsalder.
Personlighetsforstyrrelser
Alle har vi særheter som kan hindre oss i å få gjort det vi ønsker. Det er når vi har så mye av det at det blir genrelt plagsomt at vi kaller det personlighetsforstyrrelser. Mennesker som lider av personlighetsforstyrrelser har vanligvis ikke noen utpregede tankeforstyrrelser – de har sjelden rare ideer, og de kan skjønne, midt oppi en episode, at å oppføre seg sånn er ikke særlig lurt. Det som gjør det til en forstyrrelse er nettopp at de ikke klarer å la være selv når de skjønner at det ikke er særlig lurt.
Personlighetsfrostyrrelser deles normalt opp i tre kategorier – dramatisk, unnvikende og eksentrisk. Blant de dramatiske regnes antisosial, borderline, narcisstisk og histronisk. Blant de eksentriske regnes paranoid, schizotyp og schizoid personlighetsforstyrrelse. Og blant de unnvikende regnes unnvikende, avhengig og tvangspreget personligehtsforstyrrelse.
Det vil føre for langt å gi en detaljert beskrivelse her. Men det som er relevant er vel at det er de eksentriske personlighetsforstyrrelsene som er ledsaget av bisarre forestillinger. Mens histronikere og narcissister (og av og til borderlinere) holder hoff for å få bekreftet at de er enestående fantastiske (eller, hva borderlinere angår, det motsatte), trenger ikke eksentrikere denne type bekreftelse – de vet det. Det diskuteres om de eksentriske personlighetsforstyrrelsene er en mild variant av paranoid psykose.
Følelsesmessige forstyrrelser
I forbindelse med sinssykdom snakker vi vanligvis om tankeforstyrrelser – altså at mennesker ikke resonnerer på måter som kan regnes som hensiktsmessige. Følelser er vanskeligere å beskrive – hva er normale følelser? Det er mulig å være rimelig logisk men reagere svært uvanlig følelsesmessig, slik at andre menneskers reaksjoner ikke påvirker en slik som de vanligvis gjør hos de fleste andre mennesker. Dette gjelder f.eks. for aspergere og autister, men også for flere av de psykotiske og de personlighetsforstyrrede tilstandene. Hos enkelte virker andre mennesker og følelser veldig sterkt, som om de spiller all verdens rolle; hos andre veldig svakt, som om de ikke spiller noen rolle.
Strafferettslig tilregnelig
Jeg forstår meg ikke på jus, verken i teori eller i praksis. Det er psykologi jeg i prinsippet har oversikt over. Og her skiller vi mellom mennesker som skjønner konsekvensene av det vi gjør – og de som ikke gjør det. Selv sterkt personlighetsforstyrrede mennesker skjønner at det de gjør er rart – mens forskning viser at psykotikere kan ha problemer med å endre strategier når det de gjør, ikke fungerer. De lærer altså ikke uten videre av erfaring. Så når mennesker som har gjort grusomme ting blir regnet som strafferettslig tilregnelige, kan de fortsatt være det vi på folkemunne kaller gale – men likevel i stand til å resonnere logisk, og følgelig ifølge jussen oppfylle betingelsene for å la seg korrigere av straff.
Det er ikke kommet ut mye om Breivik ennå, men ideene hans slik de er presentert i media – han tror han er i en krig, han tror tortur er vanlig i norske fengsler, han har svært rare ideer om sin plass i samfunnet og hvordan samfunnet burde organiseres – tyder på at han er psykotisk mer enn personlighetsforstyrret. Han har reagert praktisk og etter sine egne ideer hensiktsmessig på helt ville ideer som han tror på og som han ikke klarer å være kritisk til. Han virker ikke tankeforstyrret slik schizofrene er det – manifestet has er ikke skrevet av en schizofren slik jeg klarer å vurdere det. Da hadde det vært rotete og uorganisert.
Diagnostisering skjer i henhold til kliniske manualer. Det jeg har presentert ovenfor er det jeg regner som mest aktuelt. Men manualene er på hundrevis av sider, det er mange diagnosekategorier, med forskjellige teoretiske bakgrunner, forklaringsmodeller og prognoser. Slik Breivik presenteres i media, er det enkelte diagnoser jeg vil utelukke, som f.eks. personlighetsforstyrrelse, mens andre er mer sannsynlige.
Etter utallige oppfordringer vil jeg la være å spekulere, bare slå fast: Å gjøre som Breivik har gjort er svært uvanlig. Diagnosesystemene er utarbeidet ved å finne fellestrekk hos mange mennesker med tilsvarende atferdsmønstre. Breivik er et unntak, og følgelig ikke noen som lett lar seg passe inn i noen bestemt diagnose.
Om det kvalifiserer til at han er sinnssyk i juridisk forstand aner jeg ikke, i og med at jeg ikke forstå rmed på jus, verken i teori eller praksis.
I dette innlegget har jeg forsøkt å klargjøre litt om hvorfor det kan være sprik mellom hva folk flest oppfatter som gal, og hva som skal til for å være gal – altså utilregnelig, ute av stand til å se konsekvensene av det en gjør – i psykoligisk forstand. Det er mulig, selv om det kan være vanskelig å forstå, å ha mange rare fantasier og likevel fungere rimelig normalt i andre sammenhenger.
Jeg har ikke forsøkt å skrive særlig opplysende om hvordan diagnostisering rent praktisk bør foregå. Vi vet for lite om Breivik til å kunne sette noen diagnose – og noen ordentlig diagnose kan man uansett ikke sette uten å ha møtt ham. Jeg synes ikke psykologer skal la være å spekulere og å gi eksempler, men da under forbehold om at det ikke er Breivik vi diagnostiserer, men at vi prøver å forklare eller beskrive eller resonnere rundt det det kommer fram at han har gjort.
Norwegian