Karl Ove Knausgård har gjort noe monumentalt med bokserien om sitt liv. Lever bøkene opp til hypen?
Bibliografier og erindringer er vanligvis forbeholdt mennesker som er kjente for å ha utrettet noe. I «Legenden om Morgan Kane» spør Morgan Kane: Må man ikke være død for å være en legende? I Knausgårds tilfelle blir han en slags litteraturens svar på Solfrid Rørlien Saue: En kjendis i kraft av å være kjendis. Bøkene om hans liv blir begrunnelsen for å skrive bøkene om hans liv.
Bøkene er en slags litteraturens svar på reality: Ingen blir stemt ut – det blir de i så fall i avisene etter hvert bind – men det bøkene handler om, er pinlighetene i Knausgårds liv. Bøkene appellerer til vå lengsel etter å se andre dumme seg ut. Litt som Fritt Ords Pris er blitt en slags utmerkelse til mennesker som tør å si høyt alt som er så dumt at andre holder kjeft om det: Det som apellerer ved Knausgårds forfatterskap er vår glede over å se andre drite seg ut. I tillegg til, naturligvis, de andre pikante aspektene ved boka, som avsløringene om Knausgårds sexliv.
Husmorporno
For skjer det noe spesielt i bøkene? Noe utom det vanlige? Det er et temmelig vanlig liv Knausgård skriver om. Han har en oppvekst, ei ungdomstid, begynner på et voksenliv, og begår en lang rekke pinligheter som ikke engang er spesielt morsomme. Det er historien om en mann som ennå ikke har utrettet noe, og lite om hva som eventuelt er grunnen til at han tilslutt klarte å utrette noe, som jo gjerne er bærebjelken i biografier. Det som apellerer ved bøkene, er beskrivelsene av det menneskelige. Han er en mann som du og jeg, stort sett, selv om de færreste av oss fester like mye som han, eller er så til de grader nevrotiske som han, så er det ellers lett å kjenne seg igjen i fyren.
En gang for lenge siden var Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad faste innslag hver tirsdag. (Jeg likte Allers best, der sto det om sprø fenomener av og til, og nettopp derfor var det Allers som ble droppet om noen av dem ble det. Sukk.) Jeg likte da særlig å lese historiene fra virkeligheten. Slik er livet og hva de nå het. Sånne små epistrler som redaksjonen visste at folk likte å lese om, fra livene til mennesker som ingen noengang ville finne på å skrive en biografi om. Min Kamp er,synes jeg, først og fremst akkurat det: Det som først og fremst skiller Min Kamp fra Slik er livet på overordnet nivå er at Knausgård kan skrive. (Litt som at det som skiller Ghormengast fra Pan er at Peake kunne skrive.)
Så er det husmorporno, dette her, eller er det noe mer? Forførende dyktig skrevne pikante avsløringer om en fyr som vi i utgangspunktet ikke visse så forferdelig mye om? I den grad god litteratur sier oss noe om hvordan det er å være menneske, sier Min Kamp oss vel mest om hvordan det er å være Knausgård. Hvor troverdig er dette, for eksempel?
Min Kamp er en studie i pinligheter, akkurat som Reality-TV er det. Reality-TV ser jeg ikke, av samme grunn som at jeg ikke gjør en helt masse andre ting som jeg ikke skjønner hvorfor jeg skulle forholde meg til. Jeg ser Farmen fordi jeg interesserer meg for ledelse. Farmen er intelligent Reality. Er Min Kamp intelligent husmorporno? Eller er Min Kamp noe ekte, som hurmorpornoen forsøker å trekke en slags lett tilgjengelig essens av? For hvilke husmødre vil orke å lese pikanterier ispedd essays om litteraturens vesen og refleksjoner rundt det å skrive og det å være i verden? Jeg kjenner meg (og andre!) igjen i det Knausgård skriver om at det å lese Adorno var en ting, men det å være en som leser Adorno egentlig var større. (Jeg har ikke lest Adorno. Jeg har lest Wittgenstein, så når jeg kjøper min månedlige dose Spider-man i Sverige fordi han er gått inn i Norge, pleier jeg å si til mannen i kjosken at har man først lest Wittgenstein, kan man lese hva man vil (d´Dvs. jeg sier det ikke. Jeg bar tenker det.).
Er bøkene troverdige? Vel, ja og nei. Sagt på en annen måte: Ville jeg ha lest dem om jeg visste at de var oppdiktet, at de ikke i bunn og grunn var sanne utleveringer av en manns pinlige opplevelser?
Troverdighet
I en av omtalene bak ei av bøkene poengeres det at Knausgård har utrolig god hukommelse, mens han stadig poengterer sjøl hvor dårlig han husker. Samtidig vet vi noe om hvor lett det er å huske ting, rent generelt, hvor kreativ menneskers hukommelse er, og hvor lett det er å avsløre egne pinligheter. Kort sagt: Jeg tror Knausgård har jugi en hel del. Jeg tror ikke på så god hukommelse, og jeg tror slett ikke på feilfri gjengivelse av egne eller andres pinligheter. Jeg gjetter på at flere steder har han gjengitt pinligheter som han ikke tåler, ved å heller skrive det om til en pinlighet han hadde tålt. Bevisst eller ubevisst.
Jeg tror ikke det går an å drikke så mye uten å bli alkis.
Jeg er litt usikker på nervøsiteten hans i forhold til noen jenter men ikke i forhold til andre, sett i lys av den generelle redselen hans for å bli avvist. Problemene hans i så måte er fornøyelig lesning, og jeg velger vel helst å bare notere meg at sånn har de det der.
Lesing
Men Knausgård kan skrive. Anne-Cath. Vestly ble jo kritisert i sin tid for bare å skrive om hverdagslige ting, og hun forsvarte seg med at hverdagen er noe barn faktisk er opptatt av. (Det var muligens slike ting som førte til bekymrning blant mine lærere over at jeg ikke brydde meg så mye om hverdagen, og leste om astronomi når vi skulle ha lesetime. Men det var en digresjon. (Eller kanskje ikke. Jeg humret litt over at Knausgård åpenbart leser science fiction (om enn som underholdning), at han vier såpass mye tid til LeGuin, og at han poengterer at Geir bare er opptatt av det sosiale mellom mennesker og ikke er opptatt av litteratur som bruker noe annet som virkemiddel).
Når jeg hvileløst blar fra side til side er det fordi noe i litteraturen treffer meg. Det kan være at han og jeg er omtrent like gamle. Vi har mange av de samme referansene, mange av de samme måtene å tenke på. Det er mye å kjenne seg igjen i. Men som det sies i ei av bøkene: Knausgård kan skrive tjue sider om det å gå på do og få det til å virke som et spennende eventyr.
Jeg sier tommelen opp. Jeg tror slett ikke på alt han skriver, og han apellerer avgjort til det grunnleggende i oss. Men det grunnleggende i oss er nå der, og det må også ha næring. Det er få som kan nære det.
Norwegian