Depresjon og post-traumatisk stress-syndrom er ikke bare-bare. Her er litt om hva som må tas tak i etter Utøya.
Nærmere åtti ungdommer ble drept av en enkelt mann i en aksjon som savner sidestykke ikke bare i Norge, men også store deler av verden. Norge har til nå stort sett vært forskånet for sånt. Ungdom vokser opp med at slikt som dette skjer ikke dem, og heller ikke mennesker de kjenner. Ikke bare det –
ungdom vokser opp uten å kjenne de helt store tragediene – så når de inntreffer, har ikke ungdommene sammenligningsgrunnlag. De har ikke erfaring med at sånt kommer de over.
I den utopiske romanen Walden Two beskrives et samfunn hvor omgivelsene er tilrettelagt slik at alle kan komme gjennom dagen uten særlig mye bry, og gjennom livet uten de store utfordringene. Derfor blir det funnet opp kunstige og kontrollerte prøvelser – nettopp for at innbyggerne i Walden Two skal få de opplevelsene som vi i Norge stort sett ikke lærer oss å takle. Erfaring med at etter nedtur kommer opptur er en av de viktigste erfaringene et menneske kan gjøre – hvis det skal bli voksent.
Men disse ungdommene, de som overlevde Utøya eller sto nært noen av de som ikke gjorde det, mange av disse ungdommene, de har nok ikke det.
Og de har møtt et psykisk helsevern, virker det som, som tror at noen få samtaler og en minnestund på Utøya er nok til å komme over det. Og rådet de får på Dagrevyen i kveld, var å oppsøke hjelp hvis de har behov for det.
Newsflash. Ungdommer oppsøker ikke hjelp hvis de har behov for det.
Jeg har vært i kontakt med ungdommer hele livet – via studentforeninger, som forelder, og i faglige og yrkesmessige sammenhenger. Det er tragisk mye udiagnostisert depresjon, PTSD, og annet der ute. Og oppsøker ungdommer som sliter, hjelp?
Nei.
- Mange av dem vet ikke at man ikke skal ha det sånn.
- De tror det tar evigheter å få hjelp (og det har de jo til en viss grad rett i).
- De tror at hvis de først får hjelp, så tar de plassen fra noen som virkelig trenger det.
Ungdommene fra Utøya må vi regne med i tillegg sliter med skyldfølelse. Det skulle ha vært dem, og ikke de som faktisk døde. Det er helt normalt å tenke sånn. Mange av dem har nok ikke store erfaringen med dødsfall, heller.
Det skal ikke være de som har ansvaret for å oppsøke hjelp – det ligger i depresjonens natur at det gjør de ikke. De må bli sett.
Dette skal det ansvarlige helsepersonell vite.
Det er ikke så himla vanskelig å se hvem av elevene i klassen det er som sliter. Det skal være kjent blant lærere og helsepersonell at det kan ta flere år å klare å leve nogenlunde normalt etter noe slikt som dette. At ungdommene etter Utøya sliter med høyt fravær og sykdom – det er å forvente. Dette burde de som har ansvaret for oppfølging ha regnet med. Informert familier om. Forberedt.
Dette skal ikke komme som noen overraskelse på noen.