Klok­ka 13 i dag blir det offent­lig­gjort om Anders Behring Brei­vik er straffe­retts­lig til­reg­ne­lig eller ikke.

Det er en del ting jeg lurer på i den­ne saken.

Såvidt jeg for­står juris­te­ne, er man ikke straffe­retts­lig til­reg­ne­lig der­som man er sinns­syk (På fag­ps­rå­ket heter det psy­ko­tisk. Det er omtrent det sam­me).

Til å begyn­ne med var det en del skri­ve­ri­er om hva han feil­te, og det ble forer­slått nar­cis­sis­tisk per­son­lig­hets­for­styr­rel­se. Noe jeg synes høres vel­dig rart ut, av man­ge grun­ner. Nar­cis­sis­ter er vel­dig gla­de i seg selv, men det er sjel­den de tar livet av folk .På den annen side er det rent gene­relt sjel­den at noen tar livet av folk.

Men folk snak­ker om det de har hørt om, og folk har har hørt om nar­cis­sis­ter og psy­ko­pa­ter. Det er godt at folk etter­hvert har fått høre om fle­re dia­gno­ser enn dét. Det var litt det som var poen­get med for­ri­ge blogg­inn­legg i den­ne seri­en – å gjø­re folk opp­merk­som på at det fin­nes man­ge dia­gno­ser. Man­ge måter å være uten­for på. Man­ge av dem er dår­lig for­stått.

Den biten jeg ikke skjøn­ner, er det­te:

Psy­ko­tis­ke har en sterkt for­vrengt vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning. De ser syner, de hører stem­mer. De kan ikke straf­fes.

Hvor­for ikke? De kan lære. I feng­se­let skal for­bry­te­ren lære seg å bli et bed­re men­nes­ke. Det er ikke noe pro­blem å desig­ne fengs­ler hvor psy­ko­ti­ke­re lærer. Det fin­nes alvor­li­ge per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser hvor folk ikke lærer, men det fri­tar ikke for straff.

Noe er pus­sig.