Mindfulness er i vinden. Morgenbladet og Tidsskrift for Norsk Psykologforening har vært raskt ute og forklart oss at Mindfulness ikke kurerer alt, og det gjør det jo heller ikke. Hvorfor bruker vi det da?

Mindfulness begynte visstnok som en variant av buddhistisk meditasjon. Meditasjon ble neppe funnet opp av buddhister, men ble tatt i bruk som en av frelsesveiene.

Det gjør ikke Mindfulness til noe buddhistisk. At noe blir funnet opp av en kristen gjør det ikke kristen. Det er ingenting i mindfulness – eller meditasjon som sådan – som gjør det viktig hva slags religion oppfinneren har.

Den varianten av Mindfulness jeg bruker er utviklet av Steven C. Hayes. Han er inspirert av B.F. Skinners radikalbehaviorisme, og har utviklet terapiformen ACT hvor Mindfulness er et sentralt element. I denne varianten av psykoterapi er hvordan vi forholder oss til følelser sentralt. I motsetning til innen kognitiv terapi (i den grad kognitiv terapi har noe grunnleggende teori), antar man ikke at negative følelser er noe som kan forsvinne eller i utgangspunktet er negativt. Uønskede følelser kan suppleres med mer ønskede følelser, eller man kan gå inn for å lære av følelsene.

Her er Mindfulness sentralt, og her er egentlig hele poenget med Mindfulness: At klienten bruker øvelsene for å bli kjent med sine egne følelser, slik at de blir velkjente og oppleves som mindre farlige. Det er to påstander som er sentrale her: Den ene er at svært mye av det folk sliter med og går i terapi for skyldes at man bruker for mye energi på å tenke på plagsomme ting. Den andre er at strategier for å fjerne fokus fra de negative følelsene ikke er så effektive som strategier for å stå i følelene og kjenne på dem.

Problemet med mye av det som går for Mindfulness er at de baserer seg på en misforståelse om at østlig tenkning/østlig filosofi/buddhisme er så veldig mystisk. Mindfulness skal liksom handle om å få gjort noe med sinnet, det åndelige, det spirituelle.

Det er ikke noe åndelig, spirituelt eller «sinn» i den varianten av Mindfulness som jeg bruker. Alle øvelsene handler om å trene seg i å ikke bruke mer tid på problemene enn de fortjener. Det er hverdagen klientene trenger hjelp med å få til å gå i hop, det åndelige, spirituelle eller mystiske kan klientene finne ut av sjøl.

Terapi handler faktisk rent bokstavelig om det trivielle. Det å få hverdagen til å gå opp. Det betyr ikke at terapi er lett, tvert i mot, det krever enormt med kunnskap. Men det som skal videreføres til klienten er ikke den terapeutiske kunnskapen, men konsekvensene av den.

Det som gjør Mindfulness populært, tror jeg, er at folk oppfatter det som en snarvei til det åndelige. Heller en en halvtime Acem-meditasjon om dagen, to timer i helgene, fire timer på månedsmøtene og, Gud hjelpe meg, åtte timer på Acem-leir, kan man få guddommelig innsikt og balanse medllom høyre og hvenstre hejernehalvdel på to ganger fem minutter hver dag. Folk er glad i snarveier. Folk vil heller ta et helgekurs i NLP og tro de kan kurere folk, heller enn å gjøre den innsatsen som trengs for faktisk å lære seg det. Folk tror de kan velge mellom å forholde seg til vitenskap eller ikke.

Øvelsene er veldig behagelige i seg sjøl. Utøverne føler veldig raskt stor makt over klientene. Det skal lite til å få dem til å føle seg vel. Det skal mye til å ta lærdom av hva klienten føler under øvelsene, slik at det kan brukes til å bygge opp et felles språk om følelser mellom klienten og terapeuten – og å anvende psykologisk kunnskap på hva vi lærer gjennom dette språket.

Det er imidlertid – i hvert fall når Mindfulness kombineres med terapi og i mitt tilfelle ACT – at man rent faktisk må vite ganske mye for at det skal være effektivt. Mindfulness handler ikke om positiv psykologi og ikke om å se alt fra den lyse sida. Tvertimot – det handler om å identifisere det som faktisk er godt og som man overser – og å stå i det som er vondt.

Jeg har sett eksempler på Mindfulness-øvelser hvor man skulle fokusere på en rosin. For å si det sånn: Det er trivielt ikke Mindfulness hvis man skal fokusere på ting som ikke er der. Det handler ikke om å få balanse mellom venstre og høyre hjernehalvdel: Har du ikke balanse mellom hjernehalvdelene, er du død og trenger ikke Mindfulness. 

Jeg har hørt instruktører be folk om å fokusere bevisstheten eller sinnet. Da er et heller ikke Mindfulness. Mindfulness er jordnært. Jeg vet hveldig godt hvordan jeg skal fokusere på det jeg kjenner eller opplever – lyder, sanser, lukter. Men «sinnet» eller «bevisstheten» vet jeg ikke hva er, og kan verken tømme dem eller fokusere dem. Si meg hva jeg skal gjøre for å tømme dem, hvis du kan. Jeg vet ikke om noen som får til dét.

Mindfulness handler om å ikke gi problemene mer plass i livet enn de fortjener og om å lære seg teknikker for å stå i de vonde følelsene slik at de blir mindre ubehagelige. Ikke gjør det vanskeligere enn som så. 

🙂

Print Friendly, PDF & Email