Mannen med de mange intelligenser.  Et portrett av Howard Gardner er en beskrivelse av hvor lett det er å bli bondefanget av en sleip selger.

Svein Sjøberg har bakgrunnen sin i realfag, men har vært en uttalt debattant innen pedagogiske emner de siste mange år. Han har selv skrevet saker og ting om forakt for å kunne realfag. I ovennevnte tekst synes jeg kanskje han skyter seg sjøl litt i foten.

Men å skrive en kritikk av det Sjøberg skriver her er litt av en jobb – fordi det er så mye Sjøberg enten ikke kan eller underkommuniserer, men som jeg må anta at leserne hans heller ikke kan. For dette er ikke snakk om faglig uenighet. Det er dels snakk om forskjellige perspektiver – men deler av det Sjøberg skriver kan ikke avvises som faglig uenighet. Det er rett og slett feil.

Howard Gardner postulerer i hovedverket sitt, Frames of Mind (1984) at det finnes flere intelligenser enn «bare» den kognitive som gjerne uttrykkes i IQ. Han skriver vidt og bredt om dette. Men Sjøberg koker mye av Gardners posisjon ned til dette:

Gardner ble tidlig overbevist om at det var både faglig og ikke minst menneskelig håpløst å bruke ett tall og en eneste dimensjon til å beskrive menneskets intellektuelle kapasitet.

Overbevist er jo et interessant ord i denne sammenhengen. Spørsmålet er jo: Er det sant at det er mulig å bruke et eneste tall for å beskrive menneskets intellektuelle kapasitet?

Ja, det er jo det. IQ beskriver slett ikke alle nyansene – det er identifisert opptil 300 underkomponenter av intelligens som inngår i det IQ skal måle. Langt flere enn Gardners åtte. Tallet – IQ-skåren – har vist seg å være et veldig godt mål på intelligens for noen svært praktiske formål. Dette er ikke noe man kan være enig eller uenig i – i hvert fall ikke uten å vise at det finnes andre mål som predikerer bedre.

Daniel Goleman, en av Gardners disipler, hevder å kunne vise at hans alternative intelligens emosjonell intelligens kan spille større rolle enn IQ. Men han har vist det ved å studere mennesker som gjør det bra, og hevder at andre ting enn IQ skiller dem. Men dette kommer av at folk som gjør det bra, vanligvis skårer høyt på IQ-tester. Da er variasjonen liten, og det som skiller de som skårer høyt fra hverandre, må være andre ting. Men plukker du to tilfeldige mennesker fra gata og ikke vet noe om dem fra før, vil IQ fortsatt være det beste målet på hvem som er best i stand til å levere i en jobb.

Utover dette – ingen innenfor fagområdet vil hevde at intelligens bare har én dimensjon. Det Sjøberg skriver her er sprøyt. At IQ er et nyttig mål i mange sammenhenger er ikke noe noen har bestemt eller er blitt enige om – det er et funn som er gjentatt mange ganger. At intelligens slik det måles av IQ-tester er mangefasettert, er også helt ukontroversielt. Se f.eks. Wikipedia-oppslaget om CHC-modellen. Men man må jo vite det.

Ved å velge begrepet intelligens (i stedet for ord som evner, anlegg, ferdigheter, kompetanse etc) egget han på seg hele den psykometriske tradisjon og dens store maktapparat. De hadde gjennom årtier etablert et slags ‘eierskap’ til begrepet Intelligens. Dette er, som nevnt ovenfor, en endimensjonal størrelse som psykometrikere hevder at man at kan måle på en pålitelig måte.

Han har vel seinere avslørt at han brukte ordet intelligens fordi han visste at det ville selge bedre.

Nei, vi hevder ikke at vi kan måle intelligens på en pålitelig måte. Vi vet det. Vi vet det fordi dette har blitt bekreftet ved empiriske undersøkelser i mange, mange år. Vi hevder heller ikke at intelligens er noen endimensjonal størrelse. Jeg vet ikke riktig hvor han har sludderet sitt fra. Men vi vet at dette er et argument som går igjen i uinformerte kretser, og baserer seg i hvert fall tilsynelatende på en idé om at vi som driver med psykometri bare sitter og tenker, og ikke faktisk undersøker det vi driver med.

Jeg skulle forresten likt å høre mer om maktapparatet til den psykometriske tradisjonen. Kan jeg få litt av den makten? Følger det penger med?

Vi vet at resultater fra IQ-tester har nokså høy korrelasjon med eksamensresultater i mange fag, og at de kan brukes til å predikere suksess i akademisk utdanning. Det viser selvsagt ikke at de måler ‘intelligens’, men det viser at IQ-tester og formell utdanning i stor grad likner på hverandre. Gardner sier at de begge i noen grad forutsetter logisk-matematisk og språklig intelligens. Verken kropplige, kunstneriske, kreative, musikalske eller personlige dimensjoner er med i et slikt IQ-begrep.

Vi vet faktisk mye mer enn det som underkommuniseres her, om sammenhengen mellom IQ og akademisk suksess. IQ henger også sammen med slike faktorer som helse, stabilitet i parforhold, evne til å få og beholde venner, inntekt, etc. IQ er en ikke ubetydelig komponent av relasjonskompetanse. Men dette ønsker jo Gardner å holde atskilt.

I sin doktorgradsavhandling om emosjonell intelligen forklarer Hallvard Føllesdal at begrepet emosjonell intelligens defineres først og fremst ut fra hva det ikke er – det er verken intelligens eller personlighet, og det dokumenteres ved tester som ikke holder faglig mål.

Så hva sier vi til de som insisterer på at det er forskjell på folk og at mennesker er forskjellige?

Jo, dette har vært kjent i minst to tusen fem hundre år. Den vitenskapelige innsatsen etter moderne kriterier for vitenskapelighet startet for ca. hundre år siden. Mennesker er forskjellige, de løser oppgaver på forskjellige måter, og denne forskjelligheten er det systematikk i. Den er godt beskrevet ut fra de fem store personlighetsfaktorene som har vært dominerende i psykologisk forskning siden ca. 1990, etter en lang forhistorie.

Gardner underkommuniserer

  • At det finnes langt mer anerkjente og solide teorier om forskjeller mellom mennesker enn den han står for
  • At forskningen som viser at hans intelligenser er viktige, har store metodiske svakheter
  • At begrepet intelligens ikke dekker det han er ute etter
  • At det ikke finnes vitenskapelig støtte for intelligensene hans
  • At hans beskrivelse av det psykometriske intelligensbegrepet baserer seg på det jurister kaller feil fakta

Sjøberg avslutter med

Howard Gardner er en ettertraktet foredragsholder, og han reiser mye. I årene som kommer har han tenkt å reise mindre og tenke mere, som han selv sier. Men siden hans forestillinger om Norge er så positive, skal vi kanskje invitere ham hit for å gi oss både faglig og etisk inspirasjon?

Den eneste måten Howard Gardner kan gi etisk inspirasjon er til skrekk og advarsel.

Sjøberg har i andre sammenhenger uttalt seg i fortvilelse om hvor lite flinke pedagoger er til å formidle hans fagfelt, realfag. Jeg føler smerten hans. Hadde han bare hatt faglig kompetanse til å kjenne den selv.

🙂

Print Friendly, PDF & Email