Jeg pre­sen­te­rer her, erbø­digst og med full respekt, en vink­ling på menn som dre­per og/eller hater kvin­ner som ikke har med kvinne­for­akt å gjø­re.

Det lig­ger gans­ke rot­fes­tet i oss at vi, men­nes­ker, er sosia­le dyr. Det har både for­de­ler og ulem­per – eller kan­skje ret­te­re sagt, det er sider ved at vi er sosia­le som ikke bare er posi­ti­ve, der­som vi ser stort på det.

Da jeg var liten, bod­de jeg i Stav­an­ger. Det er en fin by med mye gruppe­pro­ble­ma­tikk, men den fore­går stort sett på for­fi­net nivå. Ikke langt fra der jeg bod­de, var det en leke­plass. Ikke langt unna bod­de beste­ka­me­ra­ten min. Så der var jeg en del. Det var en annen leke­plass, ´hel­ler ikke langt unna. Der var jeg av og til.

Der ble jeg ved et høve møtt av ei jen­te. Hun var stor, sik­kert minst sju. Hun ga klar beskjed om at det­te var deres leke­plass. Det var ikke vår. Jeg skul­le leke på min leke­plass. Det som muli­gens for­fjam­set meg mest var at hun viss­te a) hvem jeg var b) hvor leke­plas­sen min var. I etter­tid skjøn­ner jeg at hun nep­pe had­de såpass over­sikt. Hun bare utøvet rol­len sin som med­lem av inn­grup­pa.

For å ta det (for) enkelt: Inn­grup­per, det er de grup­pe­ne du er med­lem av. Utgrup­pe­ne er de grup­pe­ne du ikke er med­lem av. Inn- og utgrup­per er såpass like at med­lem­me­ne er klar over at de er for­skjel­li­ge.

Eksem­pel: Hvis du er inter­es­sert i fot­ball, er inn­grup­pa de som støt­ter sam­me lag som deg. Utgrup­pa er de som støt­ter kon­kur­re­ren­de lag eller laget til nabo­byen. And­re grup­per (fri­merke­sam­le­re, ate­is­ter, ama­tør­ast­ro­no­mer) er irre­le­van­te hva akku­rat den­ne grup­pa angår.

 Rupert Brown heter en pro­fes­sor i sosial­psy­ko­lo­gi som har skre­vet ei bok om gruppe­pro­ses­ser. Den heter Group Proces­ses. Her beskri­ver han i detalj forsk­ning som viser hvor lett men­nes­ker dan­ner inn- og utgrup­per. Han viser til eks­pe­ri­men­ter hvor men­nes­ker først blir til­ord­net ei grup­pe, der­et­ter bedt om å karak­te­ri­se­re med­lem­mer av egen og and­res grup­pe. Gjen­nom­gå­en­de er med­lem­me­ne av inn-grup­pe­ne snil­le­re, kvik­ke­re, kjek­ke­re og flin­ke­re enn med­lem­me­ne av ut-grup­pe­ne selv (og det­te er så geni­alt at jeg ikke hus­ker hvor­dan det ble gjort) selv når folk ikke egent­lig viss­te hvil­ken grup­pe de var med i. Tenk det, Hed­da!

Alle som har levet litt, vet at gruppe­til­hør­lig­het er en del av det å være sosi­al. Tenk på din egen jobb- eller skole­si­tua­sjon. De som job­ber i din avde­ling har skjønt ting bed­re enn de som job­ber i avde­lin­ger dere må sam­ar­bei­de med.  De som stu­de­rer til­stø­ten­de fag som du har et litt mer feil syn på livet enn de som stu­de­rer sam­me fag. Hvis du er vel­dig smart og vel­dig åpen, ten­ker du ikke sånn, men du bare hand­ler sånn når du ikke ser det. 

Blir det emo­sjo­nelt nok, går det på stum­pe­ne løs. Fot­ball­til­hen­ge­re som juler opp til­hen­ger­ne til riva­le­ne eller som tar livet av dom­me­ren som døm­te feil. Poli­tis­ke grup­pe­rin­ger på venstre­sida eller høyre­sida som tar livet av hver­and­re. Til­hen­ge­re av riva­li­se­ren­de gjen­ger. Kli­en­ter hos NAV. Føler de seg frust­rer­te og mis­for­ståt­te nok, tyr de til vold. Menn er fra natu­rens side mer fysisk aggres­si­ve enn kvin­ner, og tyr til munn­hug­ge­ri, neve­ne eller våpen.

Det fin­nes sub­grup­per av menn som er sin­te og unge og som ikke får seg noe. De kan, sær­lig i våre dager, lett dan­ne sam­funn hvor de får bekref­tet hver­and­re på hvil­ken grup­pe de til­hø­rer, og hvil­ke grup­per de ikke til­hø­rer. Man ser det f.eks. på elekt­ro­nis­ke opp­slags­tav­ler som fre­kven­te­res av ner­der: Damer vil ha dritt­sek­ker. Damer bidrar til å bekref­te dritt­sek­ke­nes rett til eksis­tens ved å fore­trek­ke dritt­sek­ker. Og frem­for alt: Damer vil ikke ha dem. 

Så næres deres hat over­for kvin­ner av en gene­rell aksept for å hate kvin­ner (de fles­te menn som hater kvin­ner gjør det i stil­le despe­ra­sjon), eller av en gene­rell aksept for å hate med­lem­mer av utgrup­pa? Nep­pe noen av dele­ne. Kvinne­for­akt, rasis­me og til­stø­ten­de begre­per er bare det: Begre­per. De beskri­ver feno­me­ner, de kan ikke i seg selv set­te i gang hand­lin­ger.

Å ska­pe inn- og utgrup­per er noe men­nes­ker gjør og ofte (van­lig­vis?) uten å være klar over det. De fles­te av oss kla­rer å behers­ke oss over­for utgrup­pa. Noen kla­rer det ikke. Det er grun­ner til at menn dre­per kvin­ner let­te­re i noen kul­tu­rer enn i and­re, men det har å gjø­re med hvil­ke ven­ti­ler for utløp og sank­sjo­ner for over­tre­de­re som er til­gjen­ge­lig i den git­te kul­tu­ren. Kan­skje også med gen­etisk arv, selv om det blir svært spe­ku­la­tivt.

Men å kal­le det kvinne­for­akt er et politisk/ideologisk argu­ment – og er i seg selv å dan­ne inn- og utgrup­per. Det løser ikke noe.