Døden bak spakene

En fly­ger styr­ter med vil­je det sivi­le rute­fly­et  han fører inn i fjell­veg­gen. Var han gal?

Nei, iføl­ge psy­kia­tri­en og retts­psy­kia­tri­en var han til­reg­ne­lig. Men hvor­dan kan en per­son som vel­ger å gjø­re noe sånt, være nor­mal og ikke gal? 

Det kom­mer an på. Her vil jeg skri­ve litt om hva det kom­mer an på.

Vi sier av og til om men­nes­ker at de er gale hvis vi synes de gjør ting som de bur­de for­stå at de ikke bur­de gjø­re. Innen psy­kia­tri­en er det ikke de som er gale. Innen psy­kia­tri­en er man gal der­som man ser eller hører syner, og tror ting som ikke kan være mulig.

Dis­ku­sjo­nen er vans­ke­lig for­di det er så man­ge hen­syn å ta, og man må nes­ten være tungt inne i fel­tet for å vite om dem. Psy­kia­tri­en over­set­ter «gal» til «psy­ko­tisk». Det er ikke bare hvil­ke rare ting man tror på, men hvor­dan man for­hol­der seg til dem.

Jeg kan for eksem­pel tro vel­dig sterkt at jeg kom­mer til å vin­ne i tip­ping i år. Jeg kan tro det så strerkt at jeg begyn­ner å gle­de meg til å bru­ke pen­ge­ne. Men dia­gno­sen psy­ko­tisk slår ikke inn før jeg begyn­ner å bru­ke dem. Sær­lig siden jeg ikke engang tip­per. Det er lik­som der for­skjel­len lig­ger hva psy­ko­tisk angår. Man må tro vel­dig rare ting, som at men­nes­ker som ikke vet hvem man er, er ute etter en. Og man må helst høre ting som ikke er der. Ikke bare det, men ikke-psy­ko­tis­ke hal­lu­si­ne­rer også. Men deres hal­lu­si­na­sjo­ner er ikke helt de sam­me som hal­lu­si­na­sjo­ner hos psy­ko­tis­ke. Men først og fremst: for­skjel­len mel­lom psy­ko­tis­ke og men­nes­ker som bare har rare ide­er, er at de psyo­tis­ke tar de rare ide­ene sine alvor­lig på en helt annen måte. 

Det­te betyr alt­så at ver­ken Hit­ler eller Brei­vik reg­nes for å være gale. De viss­te hva de gjor­de og de ver­ken så eller hør­te syner. Men på folke­mun­ne sier vi noe annet. Og jeg tror kan­skje det er i ferd med å skje en end­ring i for­stå­el­sen av hva det vil si å være gal.

Innen straffe­ret­ten er det blant annet slik at man kan få redu­sert straff hvis man hand­ler i affekt. Men man kan ikke ha hand­let i affekt hvis man har hatt tid til å ten­ke seg om. Men hvor mye tid tren­ger man til å ten­ke seg om? Mer, vil jeg tro, enn det juris­ter og advo­ka­ter later til å være eni­ge om.

Én ting er det å være psy­ko­tisk. Alt­så ute av kon­takt med vir­ke­lig­he­ten. Én annen ting er det å vi snak­ker om her.Det viser seg at før styr­ten had­de han hatt pro­ble­mer med kjæ­res­ten. Han var syke­meldt med depre­sjon. Det spe­ku­le­res i om han sto i fare for å mis­te job­ben pga. skral psy­kisk helse. Med and­re ord: livet hans var muli­gens i ferd med – slik han så det – å kom­me ut av kon­troll. 

Vi ten­ker og føler sam­ti­dig. Fak­tisk ten­ker vi på det vi føler for å ten­ke. Ten­king og føling job­ber paral­lelt. Vi kan ikke det ene uten det and­re. I hjer­nen pro­ses­se­res ten­king og føling på for­skjel­li­ge ste­der. Føling pro­ses­se­res i det lim­bis­ke områ­det, her illust­rert ved tre av de mer kjen­te struk­tu­re­ne i det lim­bis­ke omrdå­et. Ten­king pro­ses­se­res i pre­fron­tal cor­tex. Det er en nerve­bane mel­lom de to, og den er ikke all­ver­den. Når følel­se­ne løper av med oss, er det det lim­bis­ke områ­det som job­ber så hardt at for­bin­del­sen til pre­fron­tal cor­tex bry­ter sam­men. 

En ting er når vi mis­ter kon­takt med vir­ke­lig­he­ten. Men det som anta­ge­lig skjed­de med den tys­ke pilo­ten, er at han mis­tet kon­takt med følel­se­ne. Han klar­te ikke, følel­ses­mes­sig, å regu­le­re det han gjor­de. Han viss­te kon­se­kven­se­ne av hva han gjor­de, men han klar­te ikke å rea­ge­re følel­ses­mes­sig på at han viss­te det. At han had­de tid til å ten­ke seg om er helt irre­le­vant. Han kun­ne ikke tenkt seg om. Andreas Lubitz, fly­ger i Ger­man­wings, tok med seg 150 men­nes­ker i en Air­bus 320 inn i fjell­veg­gen i de frans­ke alpe­ne.  

Hjernen under stress

En så kraf­tig stress­re­ak­sjon er uvan­lig. Det duk­ker anta­ge­lig etter­hvert opp mer om bak­grun­nen til den­ne fly­ge­ren. Men to ting kan vi anta­ge­lig alt si en del om.

Hvorfor er det viktig om han var gal eller ikke? 

Jo, for­di vil vel­dig gjer­ne vil at sånt som det­te er uvan­lig og at det nep­pe kan hen­de oss.

Var han gal?

Ikke i den for­stand at han var gene­relt ube­reg­ne­lig. Men var han gal i gjer­nings­øye­blik­ket? Jeg vil ikke ha noen pro­ble­mer med å stå i en retts­sal og si at ja, det var han.

Men den type gal vi snak­ker om her går over. Had­de han gått og opp­søkt behand­ling, had­de han fått følel­se­ne og tan­ke­ne til å sam­ar­bei­de igjen. 

Kan slikt som dette forutsis?

Nei. Da måt­te man ta blod­prø­ve av alle fly­ge­re ved avgang og selv da vil­le det vært vans­ke­lig. Men det­te er sjel­dent. Vi synes det er skum­melt for­di vi skal synes at det er skum­melt med ube­reg­ne­li­ge men­nes­ker. Men sånt som det­te skjer så å si ald­ri. Du flyr fort­satt trygt. 

nb_NONorwegian