Folk tenker gjerne på depresjon som det å ha det vondt, være lei seg, tenke triste tanker. Det er i og for seg ikke helt feil – depresjon kan være sånn. Depresjon kan være det å bare, eller nesten bare, føle vondt. Det kan også være å føle ingenting.

Den varianten av depresjon hvor man har det vondt, og som f.eks romantikerne (Shelley, Byron, etc.) skrev så bittert om, er ikke så vanskelig å forstå. Hvis man har det vondt, så merker man det, og man kan snakke med andre om det. Hvis man føler ingenting blir det vanskeligere.

Shakespeare beskriver denne andre formen for depresjon i Hamlet

Det som har skjedd med Hamlet, er at hans far, kongen, er død og hans mor, dronningen, har giftet seg med kongens bror. Det viser seg for Hamlet at faren ikke døde naturlig men ble myrdet av sin bror. Kongebroren, Hamlets onkel, hykleren, har altså begått fratricid1 og regicid2 for selv å bli konge. Men Hamlet kan ikke bevise noe.

Hamlets stefar, hykleren3, sender bud etter to av Hamlets barndomsvenner, Rosencranz og Guildenstern, som skal muntre ham opp litt. Men det spiller ingen rolle hva de gjør – Hamlet blir ikke noe blidere. Han lurer på hvorfor de er kommet, de påstår at de bare stakk innom, liksom, men Hamlet lukter lunta og forteller dem hvorfor kongen har sendt bud etter dem. Og litt til.

I will tell you why. So shall my anticipation prevent your discovery, and your secrecy to the king and queen moult no feather. I have of late—but wherefore I know not—lost all my mirth, forgone all custom of exercises, and indeed it goes so heavily with my disposition that this goodly frame, the earth, seems to me a sterile promontory; this most excellent canopy, the air—look you, this brave o’erhanging firmament, this majestical roof fretted with golden fire—why, it appears no other thing to me than a foul and pestilent congregation of vapors. What a piece of work is a man! How noble in reason, how infinite in faculty! In form and moving how express and admirable! In action how like an angel, in apprehension how like a god! The beauty of the world. The paragon of animals. And yet, to me, what is this quintessence of dust? Man delights not me. No, nor woman neither, though by your smiling you seem to say so.

Hamlet, Act 2, Scene 2

Han vet hva han burde ha følt. Han har innsikt. Han er ikke trist eller lei seg.

Han føler ingenting.

Det er også depresjon. Og den er kanskje den verste, fordi man vet ikke at man er deprimert. 

Mennesker er sosiale vesen. De følelsene vi vet at vi føler, de tankene vi vet at vi tenker, det er de følelsene og tankene det er et poeng i å meddele andre. 

Resten er stillhet.


1Brodermord

2Kongemord

3Hykler

🙂

Print Friendly, PDF & Email