Folk ten­ker gjer­ne på depre­sjon som det å ha det vondt, være lei seg, ten­ke tris­te tan­ker. Det er i og for seg ikke helt feil – depre­sjon kan være sånn. Depre­sjon kan være det å bare, eller nes­ten bare, føle vondt. Det kan også være å føle ingen­ting.

Den vari­an­ten av depre­sjon hvor man har det vondt, og som f.eks roman­ti­ker­ne (Shel­ley, Byron, etc.) skrev så bit­tert om, er ikke så vans­ke­lig å for­stå. Hvis man har det vondt, så mer­ker man det, og man kan snak­ke med and­re om det. Hvis man føler ingen­ting blir det vans­ke­li­ge­re.

Shake­spea­re beskri­ver den­ne and­re for­men for depre­sjon i Ham­let. 

Det som har skjedd med Ham­let, er at hans far, kon­gen, er død og hans mor, dron­nin­gen, har gif­tet seg med kon­gens bror. Det viser seg for Ham­let at faren ikke døde natur­lig men ble myr­det av sin bror. Konge­bro­ren, Ham­lets onkel, hyk­le­ren, har alt­så begått fratri­cid¹ og regicid² for selv å bli kon­ge. Men Ham­let kan ikke bevi­se noe.

Ham­lets ste­far, hyk­le­ren³, sen­der bud etter to av Ham­lets barn­doms­ven­ner, Rosen­cranz og Guil­denstern, som skal munt­re ham opp litt. Men det spil­ler ingen rol­le hva de gjør – Ham­let blir ikke noe bli­de­re. Han lurer på hvor­for de er kom­met, de påstår at de bare stakk inn­om, lik­som, men Ham­let luk­ter lun­ta og for­tel­ler dem hvor­for kon­gen har sendt bud etter dem. Og litt til.

I will tell you why. So shall my anti­ci­pa­tion pre­vent your dis­covery, and your secrecy to the king and que­en moult no feather. I have of late — but whe­re­fore I know not — lost all my mirth, for­go­ne all custom of exer­ci­ses, and inde­ed it goes so heavi­ly with my dis­po­sition that this good­ly frame, the earth, seems to me a ste­ri­le pro­mon­tory; this most excel­lent canopy, the air — look you, this bra­ve o’er­han­ging fir­ma­ment, this maje­s­ti­cal roof fret­ted with gol­den fire — why, it appears no other thing to me than a foul and pes­ti­lent con­gre­ga­tion of vapors. What a pie­ce of work is a man! How nob­le in rea­son, how infi­ni­te in facul­ty! In form and moving how express and admi­rab­le! In action how like an angel, in appre­hen­sion how like a god! The beauty of the world. The para­gon of ani­mals. And yet, to me, what is this quin­t­es­sen­ce of dust? Man delights not me. No, nor woman neit­her, though by your smi­ling you seem to say so.

Ham­let, Act 2, Sce­ne 2

Han vet hva han bur­de ha følt. Han har inn­sikt. Han er ikke trist eller lei seg.

Han føler ingen­ting.

Det er også depre­sjon. Og den er kan­skje den ver­ste, for­di man vet ikke at man er depri­mert. 

Men­nes­ker er sosia­le vesen. De følel­se­ne vi vet at vi føler, de tan­ke­ne vi vet at vi ten­ker, det er de følel­se­ne og tan­ke­ne det er et poeng i å med­de­le and­re. 

Res­ten er still­het.

¹Bro­der­mord

²Konge­mord

³Hyk­ler