Man­nen som er hoved­kil­den til de nye opp­lys­nin­ge­ne i Tina-saken, gjen­gir fals­ke min­ner om dra­pet, iføl­ge psy­kia­ter­ne som har under­søkt ham. Så hva er fals­ke min­ner?

Det er van­lig, men feil, å fore­stil­le seg at men­nes­ker har et kar­to­tek­sys­tem hvor det vi opp­le­ver lag­res og kan gjen­kal­les, og at det­te kal­les hukom­mel­se. Vi er ikke laget slik.

Det vi opp­le­ver, for­and­rer oss. Vi kan ten­ke på det og snak­ke om det og føle noen av de sam­me følel­se­ne i etter­tid. Men vi har ikke noen påli­te­lig hukom­mel­se. Det vi opp­le­ver, kan vi ikke gjen­kal­le nøy­ak­tig. Hva vi kan for­tel­le om det vi har opp­le­vet pre­ges av en dyna­misk pro­sess. Både det vi har opp­le­vet før og etter en hen­del­se har betyd­ning for hva vi sei­ne­re kan ten­ke, føle og si rundt hen­del­sen.

Når vi snak­ker om fals­ke min­ner, snak­ker vi gjer­ne om at hvor­dan vi gjen­gir en opp­le­vel­se, avhen­ger av hva hen­del­sen betyr for oss. Et ofte brukt eksem­pel er hvor­dan politi­et­ter­fors­ke­re kan gi men­nes­ker i avhør fals­ke min­ner.

Det­te skjer typisk når etter­fors­ke­ren frem­stil­ler his­to­ri­en som sann, og under­byg­ger den ved å påstå at det fin­nes tek­nis­ke bevis eller vit­ner. Per­sonen i avhør har lært at det ikke løn­ner seg å lyve, og har lært å tro på auto­ri­te­ter. Det opp­står en kon­flikt – hvem kan per­sonen i avhør sto­le på: Seg selv eller politi­man­nen? 

Kla­rer politi­man­nen å være over­be­vi­sen­de nok, vil per­sonen i avhør kun­ne over­be­vi­se seg selv om at det er politi­man­nens frem­stil­ling som er rik­tig. Det­te for­ut­set­ter at politi­man­nen kla­rer å gjø­re det vik­tig – på en eller annen måte – at politi­man­nens his­to­rie er sann. F.eks ved å påstå at hus­ker du ikke det­te, er du bra sløv.

I psy­ko­lo­gisk fag­sjar­gong kal­les det kog­ni­tiv dis­so­nans når man må vel­ge mel­lom to mot­stri­den­de vur­de­rin­ger, ver­di­er, valg etc og beg­ge betyr vel­dig mye. Det er fullt mulig å tro på mot­stri­den­de ting uten noe ube­hag når det ikke er (sto­re) ver­di­er involvert. Det er først når aksept av et hvil­ket som helst alter­na­tiv med­fø­rer at man må for­kas­te ei kon­kur­re­ren­de og like vik­tig opp­fat­ning at det blir et pro­blem.

Jeg kjen­ner ikke omsten­dig­he­te­ne i Tina-saken og vet ikke om det drei­er seg om kog­ni­tiv dis­so­nans og fals­ke min­ner i den­ne for­stand. Men det­te er alt­så hva det van­lig­vis betyr.