Å være empa­tisk vel reg­net som noe av det bes­te som er. Rekrut­te­re­re ser etter men­nes­ker som er utad­vend­te når de skal anset­te, ut fra en anta­gel­se om at utad­vend­te men­nes­ker er bli­de og snil­le. Sko­len skal gjø­re oss til gagns men­nes­ke, vi skal være empa­tis­ke, med­fø­len­de, bli­de og snil­le. Det blir av og til sett på som pro­ble­ma­tisk der­som et barn ikke har et despe­rat behov for å ha men­nes­ker rundt seg hele tida. Det sies at emo­sjo­nell intel­li­gens er bed­re enn kog­ni­tiv intel­li­gens. I våre dager skal man sam­ar­bei­de, og da er rela­sjons­kom­pe­tan­se vik­tig, og rela­sjons­kom­pe­tan­se, det er å være empa­tisk, med­fø­len­de, blid og snill.

De som gjør gru­som­me ting mot and­re, da? De er vel ikke empa­tis­ke eller med­fø­len­de eller bli­de eller snil­le?

Det å være empa­tisk er i hvert fall ikke bare snilt.

Som tera­peut har jeg sett nok av utbren­te men­nes­ker. Noen av dem er vel­dig gode men­nes­ker. Så gode at de tar vare på alle and­re enn seg selv. Men én ting er å sli­te seg selv ut fysisk ved å all­tid skul­le være til ste­de for and­re. Noen sli­ter seg ut på grunn av det de ikke får gjort. Dår­lig sam­vit­tig­het kan være fysisk slit­somt. Det kan ukon­trol­ler­bar med­fø­lel­se også. Hvis man auto­ma­tisk lider med alle som lider, blir det vel­dig slit­somt å job­be i enkel­te omsorgs­yr­ker. Men det er mer.

Ut fra hva vi av og til kan lese i den kulør­te pres­se om emo­sjo­nell og spi­ri­tu­ell intel­li­gens, fin­ner vi gjer­ne at de som er vel­dig empa­tis­ke all­tid er vel­dig snil­le. Noe som i og for seg er rik­tig der­som snill­hets­be­gre­pet ditt omfat­ter til­bøye­lig­het til å være gru­som mot de som ikke er snil­le.

Kjen­ner du deg igjen? Hvis du ten­ker deg om, kom­mer du på eksemp­ler hvor van­lig­vis snil­le men­nes­ker avvi­ser eller fry­ser ut  eller er direk­te ufi­ne mot men­nes­ker de ikke er enig med? Jeg har sett nok av det, og har lurt på hvor­for. Er ikke snil­le men­nes­ker, vel, snil­le? Ikke betin­gel­ses­løst.

Men­nes­ker er flokk­dyr. Vi er vel­dig ras­ke til å bestem­me oss for hvem som er sam­men med oss, og hvem som ikke er det. På arbeids­plas­ser og i lag går det auto­ma­tisk. Vi som job­ber sam­men i vår avde­ling eller sek­sjon eller divi­sjon er snil­le­re, kvik­ke­re, kjek­ke­re og flin­ke­re enn de som job­ber sam­men i and­re avde­lin­ger eller sek­sjo­ner eller divi­sjo­ner. I boka «Group Proces­ses» av Rupert Brown vises det til eks­pe­ri­men­ter hvor man plas­se­rer men­nes­ker i grup­per. Etter å ha gjort opp­ga­ver som fører grup­pe­ne sam­men, ber man med­lem­me­ne i grup­pe­ne gi karak­te­ris­tik­ker av med­lem­me­ne i egen og and­res grup­per. Det slår ikke feil: De som er med­lem­mer av min grup­pe (inn­grup­pa) er kvik­ke­re, pene­re, kjek­ke­re og flin­ke­re enn med­lem­me­ne i de and­re grup­pe­ne (utgrup­pa). Det selv når grup­pe­ne er defi­nert så vagt at del­ta­ker­ne ikke kan være sik­re på hvem som er i deres grup­pe, og hvem som er i de and­re grup­pe­ne. Vi har empa­ti med våre, og vi er mer skep­tisk over­for de and­re, sær­lig når vi har, eller tror vi har, grunn til å føle oss tru­et. De mest empa­tis­ke er de mest skep­tis­ke.

Så jeg blir ikke så impo­nert av de som hyl­ler Lærer Bjørn­dals meto­de, som går ut på å opp­munt­re de ele­ve­ne som antas å være empa­tis­ke, til å sji­ka­ne­re de ele­ve­ne som ikke er det. Gi de empa­tis­ke ei grup­pe de kan mis­li­ke, så skal du se på gru­som­het.

I «Mis­ta­kes Were Made (But Not By Me)» av Carol Tav­ris og Elliot Aron­son, gjen­nom­gås det eksemp­ler på empa­tis­ke men­nes­ker som bry­ter loven i det godes tje­nes­te. Det klas­sis­ke eksem­pe­let er politi­be­tjen­ten som er lei av at nar­ko­tika­lan­ge­re slip­per unna, og som så plan­ter bevis for å få lan­ge­ren dømt. Man kan jo si at det er å lyve i det godes tje­nes­te, og det er åpent for dis­ku­sjon om slik prak­sis er etisk for­svar­lig. Langt de fles­te vil mene ald­ri, mens and­re vil mene ja, eller «det kom­mer an på.» Uan­sett hvor­dan man står her, blir det pro­ble­ma­tisk når det blir kul­tur for det, og man begyn­ner å plan­te bevis også når man ikke er helt sik­ker på at den man er ute etter, er skyl­dig. Det er da van­lig å for­sva­re dis­se hand­lin­ge­ne ved at der­som man selv er god, er alt man gjør, godt, og enhver kri­tikk man får, er ond­sin­net, uny­an­sert og usak­lig. I kul­tu­rer hvor det å gjø­re slikt ikke får noen kon­se­kven­ser, kan det bli utbredt. Tav­ris og Aron­son viser til typis­ke eksemp­ler i poli­ti­et. Det­te skjer også i Nor­ge: I enkel­te medie­pro­fi­ler­te saker som er gått over styr, ser man de sam­me meka­nis­me­ne: Man har en kul­tur for at det man gjør er godt, man vil så gjer­ne hjel­pe, og det får ingen kon­se­kven­ser for en selv der­som det viser seg at man tar feil.

Men vurdér det nes­te gang du f.eks. ser men­nes­ker innen omsorgs­yr­ker som krang­ler om fag eller meto­der. De som står for de mest empa­tis­ke hold­nin­ge­ne er gjer­ne først ute med å beskyl­de menings­mot­stan­de­re for å være umen­nes­ke­li­ge på en eller annen måte. De blir da også gjer­ne fryk­te­lig for­ulem­pet når det påpe­kes at det kan­skje ikke er så vel­dig snilt å gjø­re det.

Se også gjer­ne på deg selv. Fal­ler du noen­gang for fris­tel­sen til å ten­ke i ret­ning av at siden jeg er enig med de gode, så er det jeg gjør, godt, uan­sett hvor vondt de and­re sier det gjør?  Eller å ten­ke at siden jeg og mine står for det som er godt, så er alt jeg sier lurt, og alt de and­re sier, dumt?

Anne­ke Buf­fo­ne og Michael Pou­lin har fors­ket på det­te. For å gjø­re en lang og inn­fløkt viten­ska­pe­lig artik­kel kort: I et eks­pe­ri­ment kun­ne for­søks­per­soner hjel­pe en per­son som for­tjen­te hjelp, ved å gi sterk saus til den­nes mot­stan­der i en kon­kur­ran­se. Det vil­le øke sjan­sen for at den som treng­te hjelp, vant litt pen­ger. De for­søks­per­sone­ne som skår­te høy­est på empa­ti, var mest vil­lig til å gi mye sterk saus til mot­stan­de­ren, for å sabo­te­re den­ne. Det var alt­så ikke sånn at de var mot­vil­li­ge, og at de også vil­le være snil­le mot den ukjen­te mot­stan­de­ren (som for alt de viss­te, treng­te like mye hjelp!). Nei, den de fikk empa­ti med, den skul­le hjel­pes så det sved. Det var fle­re eks­pe­ri­men­ter, og de så på man­ge fak­to­rer, men det­te var kan­skje det mest talen­de. 

Det er mye slik forsk­ning etter­hvert. Den viser skrem­men­de tenden­ser hos de mest empa­tis­ke. Det er de som utøver rett­fer­dig har­me. Det er de som vil straf­fe de som gjør vondt. Det er de som plan­ter fals­ke bevis for å få satt fast de som de selv mener er skyl­di­ge. Man kan jo ikke gjø­re noe galt når man selv er god.

Jeg blir av og til spurt om det er noe poeng i å per­son­lig­hets­tes­te psy­ko­lo­ger før anset­tel­se. Et argu­ment er at det kan være vans­ke­lig å måle empa­ti. Argu­men­tet er at psy­ko­lo­ger bør være empa­tis­ke, og at en per­son­lig­hets­test kan vel­ge bort de empa­tis­ke. Jeg begyn­ner å hel­le mot at det kan­skje kan være akku­rat det tes­ten bør gjø­re.

Vokt deg for å være god. Det er ingen lov som sier at det vil føre noe godt med seg.