To tørk med dasspapir

i sam­me stil som Karl Ove Knaus­gård

To tørk fra en dorull hang der, som en natur­lig del av hver­da­gens uen­de­li­ge gjen­ta­kel­ser. De to tør­ke­ne stod der, side om side, min­net om et kjær­lig­hets­par i en ellers ensom til­væ­rel­se. Det ene tør­ket, litt len­ger nede, som om det bar vek­ten av en tung hem­me­lig­het, mens det and­re strak­te seg opp­over, søken­de etter en slags for­løs­ning.

Det førs­te tør­ket had­de et preg av melan­ko­li, kan­skje til og med en ind­re kamp, som på en måte spei­let livets kom­plek­si­tet. Den var litt krøl­le­te, kan­te­ne var litt skruk­ke­te, som om det had­de levd et langt og inn­holds­rikt liv. Og like­vel, det­te lil­le styk­ket papir holdt fast ved sin opp­rin­nel­se, sin plass i dorul­lens uen­de­li­ge krets.

Det and­re tør­ket, der­imot, had­de en viss opti­mis­me i seg, tross sin kor­te og enk­le eksis­tens. Det var noe friskt og ube­sud­let over det, som om det var vil­lig til å ofre seg for en høy­ere hen­sikt. Det var et tørk som sang av sol­opp­gan­ger og nye begyn­nel­ser, og som sym­bo­li­ser­te håp og for­ny­el­se i en ver­den hvor alt annet så ut til å fal­me.

Sam­men dan­ner de to tør­ke­ne et poe­tisk skue­spill i en ver­den av flyk­ti­ge øye­blikk, en påmin­nel­se om de små, dag­lig­dag­se tin­ge­ne som utgjør det sto­re pus­le­spil­let vi kal­ler livet. For der, i de to tør­ke­nes skjø­re eksis­tens, fin­nes en dyb­de og en sann­het som får oss til å ten­ke på vår egen for­gjen­ge­lig­het og den skjønn­he­ten som fin­nes i det til­syne­la­ten­de ube­ty­de­li­ge.