Problemet med Dunning-Kruger-effekten, for dummies

psykologisk.no har ende­lig pluk­ket opp noe som har vært kjent ei god stund, alt­så at det er pro­ble­mer med ana­ly­sen i det kjen­te stu­di­et Unskil­led and una­wa­re of it, som skap­te nav­net «Dun­ning-Kru­ger-effek­ten».

Iføl­ge én tolk­ning av resul­ta­te­ne, er det slik at de som er minst flin­ke, over­vur­de­rer seg sjøl, og de som er mest flin­ke, under­vur­de­rer seg sjøl – i beg­ge til­fel­ler for­di de mang­ler men­nes­ker å sam­men­lik­ne seg med. Stu­di­et støt­ter i hver fall til­syne­la­ten­de ei slik for­kla­ring, men det fin­nes alter­na­ti­ve for­kla­rin­ger som ikke går på evne til egen­vur­de­ring: Rest­ric­tion of ran­ge.

Jeg har ald­ri hørt annet enn det engelsk­språk­li­ge uttryk­ket, men det kal­les visst av og til «begrens­ning av områ­de» eller «begrens­ning av utvalg» på norsk. Det omta­les sjel­den i popu­lær­vi­ten­skap, men det kan for­kla­res rela­tivt enkelt.

La oss si at vel­dig man­ge men­nes­ker bes om å vur­de­re hvor flin­ke de er til noe, på en ska­la fra 1 til 9. La oss vide­re anta at de fles­te gjet­ter rik­tig, mens enkel­te over­vur­de­rer seg selv  og enkel­te under­vur­de­rer seg selv. Hvis vi, for peda­go­gis­ke for­mål, bare plot­ter de som fak­tisk er 1, 5 eller 9, kan vi f.eks. få et plot som det­te:

Hvor flink er du, på en skala fra 1 til 9?
Hvor flink er du, på en ska­la fra 1 til 9?

Skjøn­ner? Flink­het er jevnt for­delt rundt 1, 5 og 9. Vi for­ut­set­ter alt­så at vi vet hvem som bur­de skå­re 1, 5 og 9, og har plot­tet bare dis­ses vur­de­rin­ger av seg sjøl. Men her har vi gitt folk lov til å skå­re 10 og 11, og å skå­re 0 og ‑1. Da får vi fin jevn for­de­ling rundt alle akse­ne. Men sett nå at folk ikke får lov å skå­re over 9, og hel­ler ikke under 1? Da får vi omtrent den­ne for­de­lin­ga:

Hvor flink er du, på en skala fra 1 til 9?
Hvor flink er du, på en ska­la fra 1 til 9?

Hvis de minst flin­ke fra­tas mulig­he­ten til å under­ur­de­re seg selv, og de flin­kes­te fra­tas mulig­he­ten til å over­dri­ve, så får man Dun­ning-Kru­ger-effek­ten helt auto­ma­tisk. Som du ser er det dob­belt så man­ge øverst og nederst som på midt­en. Ikke for­di de dum­me tror de er flin­ke­re enn de er, men for­di ingen av dem har hatt mulig­he­ten til å plas­se­re seg under 1.  Og ikke for­di de smar­te tror de er mind­re smar­te enn de er, men for­di ingen av dem har hatt mulig­he­ten til å plas­se­re seg over 9. 

Det­te er ei peda­go­gisk for­kla­ring av begre­pet rest­ric­tion of ran­ge – måten det­te er gjort på i stu­di­et gjør det vans­ke­lig å opp­da­ge. Men prin­sip­pet er det sam­me. 

Det er alt­så ikke slik at det ikke er sånn at det fin­nes dum­me men­nes­ker som tror de er smar­te­re enn de er, eller mot­satt. Men Dun­ning og Kru­gers artik­kel doku­men­te­rer ikke at det er noen lov­mes­sig­het i det, og hel­ler ikke hva årsa­ken til det even­tu­elt er.

Problemet med Dunning-Kruger-effekten, for dummies, by Midjourney
Pro­ble­met med Dun­ning-Kru­ger-effek­ten, for dum­mies
nb_NONorwegian