Vi mennesker er ikke gode til å evaluere hverandre. Likevel bærer vi på en stor misforståelse – en betydelig overdrevet tro på vår egen evne til å vurdere hverandre. Dette paradokset, pakket inn i den menneskelige psyken, har store implikasjoner på mange områder i livet, inkludert på arbeidsplassen og innen underholdning.
I min erfaring fra å holde Big 5‑baserte workshops for bedrifter har jeg sett et fascinerende mønster. Vi har en tendens til å identifisere og foretrekke folk som ligner oss selv. I hver bedrift der jeg har gjennomført personlighetstester, har jeg funnet at ansatte ansatt av samme person ofte viser lignende trekk. Dette blir enda mer avslørende når det er flere avdelinger tilstede. Jeg trenger ikke vite hvem som jobber i hvilken avdeling, men de grafene jeg lager av testresultatene, grupperer seg naturlig i avdelinger.
Dette prinsippet gjelder ikke bare for arbeidsplasser, men også i underholdning og reality-TV. Jeg har fulgt med på flere reality-show, som «Farmen», «Forræder», og «Broen», der en del av kravet for suksess er evnen til å forstå andre mennesker og deres motiver.
«Farmen» er et spill om samarbeid og konkurranse. Der er det en fordel å forstå andre deltakeres intensjoner og hvem som er på lag med hvem. Som observatører sitter vi ofte og ler av hvor galt deltakerne tar. I «Forræder» er hele spillet sentrert rundt å avsløre den skyldige, den som ikke har reint mel i posen. Det er fascinerende å se hvordan deltakerne tar feil, selv når de er overbeviste om at deres observasjoner og teorier er korrekte. I «Broen» ble folk lurt trill rundt hele tida, og var til tross for dette overbevist om at de kunne vite hvem de kunne stole på.
Til tross for dette, blir magefølelsen ofte hyllet som den ultimate metoden for å ta viktige beslutninger, som hvem vi skal ansette. Dette til tross for at magefølelsen har vist seg å være langt mindre pålitelig enn mer formelle metoder.
Den norske formen for korrupsjon, nepotisme, har også sine røtter i dette fenomenet. I Norge er det ofte en fordel å kjenne noen for å få jobb. Det kan virke merkelig for utlendinger. Italienere er kjent for å finne vår form merkelig. De mener at hvis du er dyktig, kan du tjene penger og få råd til å bestikke. Men det er ingen måte å kjøpe en fortid der du gikk på videregående skole med en bedriftseier.
Det er naturlig for oss å ønske å omgås folk vi er like, og dermed kan ansettelse etter magefølelse fungere ganske greit. Det gir en homogen bedriftskultur som kan være forutsigbar og trygg. Men det kan også begrense nytenkning. Likevel, er det virkelig så farlig? Vi kan kanskje bruke dette som et springbrett til å innse våre feil og jobbe mot mer inkluderende og forskjellige miljøer. Ved å forstå hvordan vi mennesker fungerer, kan vi ta bedre beslutninger og skape en bedre fremtid.
Norwegian