- Hva er egentlig intelligens?
- Hvorfor måles det på den måten det gjør?
Hva er egentlig intelligens?
Den folkelige oppfatningen av intelligens er, hvis man er i et litt spøkefullt lune, evnen til å være enig med seg selv, evnen til å løse vanskelige puslespill, eller evnen til å utmerke seg i intelligenstester. De to siste har noe for seg.
Når vi snakker om intelligens, snakker vi om evner som har å gjøre med resonnering, hukommelse og oppfatning og å bruke disse konstruktivt. Det sies ofte at vi ikke vet hva intelligens er, fordi definisjonene varierer, og det gjør også modeller av intelligens. Men dette skyldes, tror jeg, hovedsakelig at intelligens er et konsept som folk av forskjellige grunner naturlig har en tendens til å være litt skremt av, og disse grunnene kan kanskje fortjene sin egen artikkel. Men for å komme til poenget:
Det er omtrent tredve definisjoner av intelligens, tre modeller som ser ut til å bli akseptert av akademia, og en måte å måle intelligens på som har blitt brukt i omtrent hundre år. Intelligens er omtrent like godt definert som evolusjon og tyngdekraft. De tre modellene som for tiden brukes (Luria, CHC, Sternberg) er faktisk ikke i veldig i konflikt med hverandre; definisjonene vektlegger ulike aspekter, men de motsier ikke hverandre. Svaret på hva som nøyaktig er intelligens avhenger i stor grad av hvorfor du spør. Men her er noen brede, generelle definisjoner:
- Evnen til å bruke oppfatning, hukommelse og resonnering for å oppnå sosioøkonomisk suksess.
- Evnen til å maksimere antall fremtidige muligheter.
- Hjernens strukturelle integritet.
Hvorfor måles intelligens på den måten det gjøres?
Her er det som får Hanania til å stusse:This is quite a remarkable admission from the no differences camp! In effect, IQ tests are equal because they were rigged to be equal.Ja, intelligenstester er konstruert på en måte som Hanania ser ut til å mislike. Faktisk, han betraktet først ideen som litt absurd:
I first read this in Lynn’s book, but naturally suspected he might have been exaggerating.
Så … i stedet for å prøve å finne ut hvorfor det gjøres på denne måte, ser han bare ut til å anta at dette er en form for tilsnikelse.
Du kan ikke måle intelligens slik du måler bredden på et eple. For å måle bredden på et eple, trekker du frem et målebånd eller lignende, og leser av et tall. Det er alt som skal til. Men intelligens er ikke en ting, og det finnes ikke noen måte å måle det direkte. Det er et begrep, ikke noe som man kan ta på. Så det må måles via en eller annen omvei.
Intelligenstester er basert på det statistiske begrepet korrelasjon. Du er vanlig å se på korrelasjon som et mål på sammenheng, men det er faktisk ikke det. Korrelasjon er et mål på i hvilken grad to variable varierer på samme måte. Hvis du har vanskeligheter med å forstå hva dette innebærer, er du i godt selskap.
Det intelligenstester skal vise, er hvor langt en person er fra gjennomsnittet på et sett med ferdigheter. Disse bestemte ferdighetene er valgt fordi det er kjent at de henger tungt sammen med intelligens. Intelligenstestresultater er meningsløse i seg selv: de gir bare mening når de sammenlignes med noe. Så når testresultater beregnes, summeres de ikke bare, men omregnes for å oppnå en skalert poengsum, slik at de kan sammenlignes med andres resultater.
Slik oppnår man at hvis mange mennesker tar de samme intelligenstestene, vil resultatene blir normalfordelt. Dette er nyttig både for statistisk analyse og klinisk tolkning av testresultatene. Dette ble oppfunnet før woke, sosialkonstruktivisme, og politisk korrekthet, og av mennesker hvis politiske tilbøyeligheter etter liberale tilstander kan sies å være tvilsomme.
Jeg er litt forundret over at en person som blogger om samfunnsvitenskap ikke tar dette for gitt. Normalisering er standard prosedyre i målinger i samfunnsvitenskap generelt. Det er den eneste måten å gjøre testresultater tolkbare på.
Study nature, not books
En grunnleggende statistikkbok vil advare leseren mot å bruke data til andre formål enn de opprinnelig ble samlet inn for. På samme måte tar du en risiko hvis du bruker tester til formål de ikke er utviklet for.Intelligenstester er designet for å brukes av klinikere til diagnostiske formål, ikke for å sammenligne intelligens mellom kjønn eller raser.
En strategi er å hoppe over normeringen og sammenligne råskårer mellom grupper. Dette gjøres i noen grad, men dette fungerer bare hvis du antar at intelligenstester er sammenlignbare med målebånd. Forskjeller kan være forårsaket av en rekke ting som ikke nødvendigvis er relatert til intelligens, men f.eks. til spesifikke evner til å løse tester.
Standardiserte intelligenstester er neppe egnet til å måle intelligensforskjeller mellom kjønn eller raser. Intelligens er et abstrakt begrep, og må måles indirekte. Kliniske intelligenstester er ikke laget for slike formål. Så la oss se på definisjonene av intelligens – det vi faktisk vil måle.
Intelligente mennesker kan maksimere muligheter, bygge sterke relasjoner, holde gode jobber, sikre en stabil inntekt, og komme seg raskere etter traumatiske hjerneskader enn mindre intelligente mennesker. Hvordan ville forskjeller i intelligenstestresultater forklare dette?
Hva er mest intelligent – å jobbe seg i hjel for å oppnå økonomisk sikkerhet (den tradisjonelle mannlige strategien), eller å gifte seg med noen som er villig til å jobbe seg i hjel for å oppnå økonomisk sikkerhet (den tradisjonelle kvinnelige strategien)? Leseren er kanskje ikke kjent med noen av strategiene: selv om den er ganske universell, har folk som leser artikler som disse en tendens til å være intelligente, derfor mer fleksible enn gjennomsnittet, og derfor i stand til å velge strategier som krever mindre offer.
Norwegian