I likhet med … mange … har også jeg lurt på hva dette coaching er for noe. Jeg har fått noen svar.
Coaching skal ha oppstått som forsøk på å overføre det trenere gjør (og da særlig tennistrenere) til arbeidslivet. Ideen, som jeg fikk den presentert i en film med John Cleese på nittitallet engang, er at en coach tar for seg en person som får oppgaver et trinn over sine ordinære arbeidsoppgaver (typisk en funksjonær som får oppgaver som egentlig skal gjøres av ledere på laveste nivå, eller en leder på lavt nivå som får oppgaver et hakk opp), får utvidede fullmakter, og en coachende leder med tro på vedkommende. Jeg har tidligere uttrykt liten imponering over disse. Etter noen tankevekkende spørsmål på twitter har jeg tenkt mer.
Problemet med coachenes vinkling
Forutsetninga her er at den coachende lederen faktisk har rett i at coachee (altså den som skal coaches) takler mer komplekse/mer ansvarsfulle oppdrag, og at vedkommende er på vei inn i ei mer utfordrende stilling. Under disse forutsetningene er det klart at da trenger ikke coach å fylle på med kunnskap – coachee har det som trengs av svar, men må ledes til å tørre å ta avgjørelser selv – og å takle tabbene når de kommer. Jeg har jobbet med nok av mennesker som kan, men som ikke tør.
Hvilket vil si at dersom coaching defineres slik, vil jeg ikke selge coaching til deg dersom jeg ikke vet hvem du er. Jeg kan jo ikke vite om jeg kan stole på om du har svarene sjøl eller ikke. Og det er et av problemene jeg har med coaching. Det er for dumt å betale noen for å heie på sidelinja. En coach må kunne gi råd. Men det tør de ikke. Begrunnelsen for at de ikke gjør det, er pinlig.
Den observante leser vil muligens se at jeg har coaching som tilbud. For meg er coaching det jeg gjør overfor klienter som synes de ikke får ytt sitt beste på jobb, og hvor det er tydelig at årsaken er en annen enn at de sliter psykisk. Jeg tror mange coacher egentlig jobber sånn. Men jeg vet ikke.
Problemet med coachenes teoretiske ballast
Jeg definerer av og til en coach som en mislykket siviløkonom med helgekurs i NLP. For de som tar coaching på alvor er et sånt utsagn selvsagt bare flåsete. Men betrakt følgende: For å være psykolog må man ha fem års utdannelse og å ha bestått masse tøffe eksamener, og man blir fulgt opp av helsevesenet. Dette betyr ikke bare at vi har masse kunnskap, men at vi kan gjøre stor skade dersom vi ikke kjenner vår begrensning. Nå kan vi såpass mye, vi psykologer, at vi har eller burde ha et rimelig klart bilde av begrensningene våre. Vi vet f.eks. en god del om forskningens ytterkanter – hva ingen psykologer vet, men som vi vet at vi gjerne skulle visst.
Coacher baserer seg åpenbart på myten om at dersom man skal jobbe med mennesker, trenger man ikke kunne noenting. Ikke beslutnings, personlighets- eller utviklingspsykologi. VI er ikke psykologer, sier coachene, oppdager vi at coachee har psykiske problemer overlater vi dem til psykologene. Som om det er lett å se hva man kan håndtere selv og hva man ikke kan håndtere selv.
NLP oppsto en gang som et veldig morsomt eksperiment – hva om man bare koker sammen alt som finnes i terapi som faktisk virker, og lager et terapeutisk program av det? Selve navnet NLP er laget på denne måten. NLP er ikke nevrolingvistisk programmering – det bare heter det fordi det er ord som selger. Kildene til NLP var Milton Erickson, Virginia Satir og Fritz Perls – og det er ingen tvil om at disse var dyktige. Vi vet fortsatt ikke allverden om hvorfor – terapiforkskningen viser at vi fortsatt er usikre på hva som faktisk virker (Nathan & Gorman, 2007; Duncan, Miller, Wampold, Hubble, 2009). Coaching er ikke NLP, vil noen si, mens andre mener at NLP er alfa og omega i coaching.
Problemet med definisjonen av coaching
Siden coachene ikke har noe klart teoretisk rammeverk som de er enige om, er det vanskelig å definere hva coaching skal ta utgangspunkt i. Der er det samme med psykologi – atferdanalysen og beahviorismen tar utgangspunkt i filosofiske rammeverk, mens kognitiv psykoligi er ateoretisk og er som sådan etter min mening ikke et fag (YMMV). Det finnes retninger innen coaching, og de kan være mer eller mindre teoretiske. Men de fleste coacher bruker rammeverk og er lite opptatt av teori.
Da Norsk Standard skulle hjelpe coachene med en nasjonal sertifisering, ga Norsk Standard opp. Det irriterer meg – jeg hadde skrevet et innlegg til Ukeavisen Ledelse om hvorfor jeg trodde det kom til å gå galt. Det er det eneste innlegget jeg har fått i retur, og det var bare spørsmål om noen korreksjoner. Jeg lot det ligge, og to månedere seinere kom meldinga fra Norsk Standard. Min påstand var – og er – at ei sertifiseringsordning må ha ei faggruppe som består av representanter for hele markedet, inkludert kjøperne. Når bare selgere møtes, får de ikke innspill om hva kundene faktisk vil ha – og kundene vil ha resultater. De vil ikke ha teoretiske vinklinger eller filosofiske kjepphester. Og fremfor alt – de bryr seg ikke om de får NLP eller ikke.
Men først og fremst – man kan ikke seritfisere noe man ikke kan bli enig om hva er.
Problemet med at coacher bare er ute etter penger.
Jeg begynte å interessere meg for coaching på et tidspunkt da coaching var mer i vinden enn det later til å være nå. Coaching ble diskutert på grupper på LinkedIn og i ledelsesorienterte tidsskrift og aviser som f.eks. Ukeavisen Ledelse. Som psykolog kan jeg alt coacher kan, så jeg er ikke interessert i lære hva de gjør eller burde gjøre. Men for fenomenet hvem er de? og hvem ønsker hjelp av dem og til hva?
Så mens sertifiseringsordningen var noe som ble snakket om, før Norsk Standard ga opp, ringte jeg en av de mer profilerte coachene som markedsførte en bestemt internasjonal sertifiseringsordning, for å høre hvordan deres sertifiseringsordning var bygget opp. den lærdommen jeg fikk av spørsmålet, var mer enn jeg forventet, for å si det mildt.
Det jeg var interessert i å vite, hva hvem som sto bak det faglige innholdet i sertifiseringen. Altså, hvordan ble det avgjort hva coachene skulle lære i henhold til denne internasjonale sertifiseringen?
Reaksjonen jeg etterhvert fikk, fra denne coachen som etter hvert ble stadig mer defensiv (sikkert min skyld, jeg blir gjerne litt for ivrig når jeg er engasjert), var: Men si meg, hvorfor ringer du egentlig? Skal du selge noe eller skal du kjøpe noe?
Det gikk etterhvert opp for meg at dette mennesket, som da man måtte anta hadde eller burde ha en del greie på mennesker, ikke kunne fatte at det gikk an å ganske enkelt være nysgjerrig. Dette mennesket befant seg helt åpenbart i en verden hvor alt enten er kjøp eller salg.
Det er ikke noe galt i å ha et oppriktig ønske om å tjene så mye penger som mulig. For all del. En hel rekke prominente politikere her i landet er jo glødende opptatt av en russisk-amerikansk filosof som mener at for pengene er den eneste moralsk akseptable begrunnelsen for å gjøre noe som helst.
Men se nå. For noen år siden var snakkisen (vel, én av dem) i coache-miljøet at cet skulle komme en forskningsrapport som skulle bekrefte at coaching virker. Spenningen var stor. Rapporten kom. Den kostet en snau tusenlapp. Den skal, etter sigende, ha vist at coaching virker fordi coachee føler seg endret. Menneskene rundt var visstnok ikke enige i at forandringa var stor, men det var visst fordi det ikke var lagst så stor vekt på observerbar endring.
Siden har jeg ikke vært veldig opptatt av coacher – og de gjør mye mindre av seg nå enn før, er inntrykket mitt. Kanskje har de fått seg ordentlige jobber.
Problemet med at coaching er useriøst
Det er to møter å være useriøs på. Den ene er å vite at man fakturerer mer enn en tjeneste er verdt fordi man bevisst går inn for å lure kunden. Den andre er når man har lurt seg selv til å tro at man leverer mer enn det man faktisk gjør. Det er altså fullt mulig å være useriøs selv om man selv oppriktig mener at man gjør sitt beste og ikke ønsker å lure noen.
Oppsummering
Mennesker er vanskelig, Å få til endring er ikke lett. Det krever kunnskap, og hardt arbeid. Mye av kunnskapen som trengs, er det hardt arbeid å skaffe seg. Coacher bruker ikke tid på slikt. De saster på at folk tror at dersom man skal jobbe med mennesker, trenger man ikke kunne noe – man må være empatisk og kunne kle seg pent. Det koster ikke stort å starte opp som coach – materialutgifter har man ikke. Kunnskapen man trenger kan man anta er medfødt.
Norwegian