Forestill deg følgende.

Ei kvinne flytter, som 29-åring, til USA, uten venner eller familie. Alt hun har er mannen sin, som har en jobb i marinen. Forholdet ender med at hun flytter tilbake til Norge – denne gang med voldsalarm.

Når hun så flytter tilbake til Norge, lever hun med frykten for at dattera skal bli bortført. Diabetes og lavt stoffskifte fører til delvis uføretrygd.

Datter blir mobbet på skolen fra andre klasse. Til tross for solid dokumentasjon, opplever ikke mor at skolen tar de nødvendige grep. I ettertid har flere av mobberne henvendt seg til mor og beklaget.

Fra femte klasse utvikler datter anoreksi. Fra datter går i 7. til 9. klasse søker kvinnen hjelp fra helsevesenet to hundre ganger. Datter blir regelmessig enten tvangsinnlagt, deretter utskrevet som frisk, eller avvist som ikke behandlingstrengende.

Datter nektet etterhvert å ta imot hjelp, i frykt for ny tvangsinnleggelse, og nye brutte løfter fra helsevesenet.

Barn med anoreksi er noe av det verste en forelder kan oppleve. Det er å ha barn som blir mobbet også. Enda verre blir det hvis man selv er syk. Enda verre blir det hvis man ikke blir tatt på alvor. Enda verre blir det hvis man i tillegg har frykten for at datteren vil bli kidnappet av en voldelig ektemann hengende over seg.

Opplever man minst én av disse tre – voldelig ektemann som dessuten oppsøker en og er truende, anorektisk barn som ikke blir tatt på alvor av helsevesenet, mobbing av barn over lang tid som ikke blir tatt på alvor av skolen, er det fare for å utvikle alvorlig stressreaksjon, inkludert PTSD. Kvinnen har faktisk, i løpet av disse årene, fått en stressreaksjonsdiagnose – tilpasningsforstyrrelse – som gjerne regnes som en forløper for, eller en mildere stressreaksjon, enn PTSD. Ubehandlet, og hvis stresset vedvarer, kan stressreaksjonen gå over til PTSD.

Nå er jeg på ingen måte noen ekspert på PTSD. Dvs., jeg har hatt klienter i traumebehandling, og jeg har skrevet bok om PTSD for pårørende til mennesker med PTSD, så litt oversikt har jeg.

For at en tilstand skal kunne kalles PTSD, må det identifiseres en utløsende årsak. Dette kan være å bevitne dødsfall, eller å høre om det hos en nær bekjent eller slektning. Det kan også være å oppleve troverdige trusler på livet, eller høre om det. Det må ha utløst frykt- eller panikkreaksjoner hos den som opplevde det.

Bortsett fra kriteriet om dødsfall, er alle kriteriene tilstede hos denne kvinnen. Nyttår 2015 ble også dette kriteriet oppfylt. Men rettspsykiaterne, Terje Tørrissen og Helge Haugerud, mener kriteriene ikke er oppfylt. Hvorfor ikke?

Det kan være verd å merke seg at i Sørheims første sakkyndige rapport var PTSD ikke nevnt. Det ble konkludert med personlighetsforstyrrelse. Dette er veldig rart. Symptomer på personlighetsforstyrrelse og stressreaksjon er ikke helt ulike, så ser man etter en av dem, må man undersøke om det ikke kan være den andre. De er såpass forskjellige at det er mulig å skille dem ved utredning. Det går sågar an å ha både PTSD og personlighetsforstyrrelse. Men siden kvinnen ikke hadde noen symptomer på noe som helst før det ekteskapet (det var veldig voldelig), og hun var over 29 da hun inngikk det, er det lite trolig at det er snakk om personlighetsforstyrrelse. Sørheim holder imidlertid fast ved denne diagnosen.

Når jeg har klienter i terapi, ser jeg bort fra traumekriteriet når klientene viser tilstrekkelig symptomer på PTSD. Jeg vet at klienten kommer med dem når klienten er trygg nok på meg. De symptomene som er beskrevet i det materialet jeg har lest, er mer enn nok til å være sikker på at det klienten har opplevet, har vært tilstrekkelig traumatiserende. Å tviholde på at kriteriet ikke er oppfylt, er å tro at man er Gud og har sett alt som kan sees.

At mors fremstilling av egen sak til dels kan være bisarr og overdreven, er en del av det å ha PTSD. Man føler lett at man har alle mot seg, og man opplever lett mennesker som truende, uavhengig av deres egentlige hensikter. Man kan ikke uten videre ta alt kvinnen sier, for god fisk. Selv om det skulle vise seg at kvinnen ikke har opplevet alt slik hun sier seg å ha opplevet det, har hun utvilsomt, slik det er dokumentert i rettssaken, opplevet nok.

Men rettspsykiatrene tviholder på at diagnosekriteriene ikke er oppfylt, fordi det kvinnen har opplevet, ifølge dem ikke er traumatiserende nok. At mennesker til de grader klarer å sette seg til doms over et annet menneskes følelser, opplever jeg som fryktelig skummelt. «Usikker» kunne jeg forstått, om enn ikke i dette tilfellet. Men «helt sikkert ikke»?

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg, som psykolog, i prinsippet ikke kan uttale meg om tilfeller jeg ikke selv har utredet. Jeg har heller ikke kunnet sitere noe som ikke har kommet fram i retten. Jeg kan ikke si noe om mors eventuelle skyld. Men å fastslå om traumekriteriene er oppfylt, krever ingen utredning av klienten.  Jeg kan ikke si om kvinnen har PTSD. Men i og med at alle de andre kriteriene er oppfylt, så har hun det. Det er lenge siden PTSD ble antatt å være noe bare krigsveteraner fikk. Å være der, og ikke kunne hindre at ens eneste barn dør, er like alvorlig som krigstraumer.

Det finnes ingen PTSD-forening som kan tale forsvarlig PTSD-diagnostiserings sak. Men vi har ei psykologforening som leilighetsvis tilskriver seg en form for faglig og etisk mandat. Derfra har det vært altfor, altfor taust i denne saken.